Rt-1978-1339
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1978-04-27 |
| Publisert: | Rt-1978-1339 |
| Stikkord: | Arrest |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 125 K/1978 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum) mot Flebu Luftteknikk Tromsø A/S (advokat Knut Rye-Holmboe). |
| Forfatter: | Mellbye, Schweigaard Selmer, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §245, Dekningsloven (1975) §2-10, Dekningsloven (1975) |
Dommerne Mellbye, Schweigaard Selmer og Michelsen.
Tromsø namsrett stadfestet ved kjennelse av 29. november 1977 tidligere beslutning om arrest i bankinnskudd (salgssum for fast eiendom). Namsretten hadde bl.a. gitt følgende begrunnelse:
«På bakgrunn av at A har begått omfattende misligheter uten at det endelige beløp i dag er klart og at det vil gå en del tid før hele denne saken er endelig avsluttet. finner retten at det foreligger fare for at de omhandlede pengemidler kan bli forspilt eller at inndrivelsen vesentlig kan bli vanskeliggjort. Dette underbygges ved at A fremdeles disponerer og benytter et kostbart privatfly, pluss at han er i gang med husbygging påny, noe som kan tyde på at han ikke har tatt noen økonomisk konsekvens av den situasjon han selv har bragt seg inn i.»
A påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 24. februar 1978 stadfestet namsrettens kjennelse. Lagmannsretten sluttet seg til namsrettens begrunnelse og pekte i tillegg på de vanskeligheter arrestsøkeren ville kunne få ved et tvangssalg av den kjærendes bolig etter lov om fordringshaveres dekningsrett §2-10.
A påkjærte til Høyesteretts kjæremålsutvalg og hevdet at det var feil både ved saksbehandlingen og lovtolkingen.
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan gis medhold.
Side:1340
Den kjærende part har hevdet at lagmannsrettens premisser er mangelfulle fordi retten ikke har presisert hvilket av de to alternativer som nevnes i tvangsfullbyrdelseslovens §245, man har lagt til grunn. Kjæremålsutvalget har ikke kunnet finne at lagmannsretten her har begått en feil i saksbehandlingen som må lede til at kjennelsen oppheves. Lagmannsretten har funnet at tvangsfullbyrdelseslovens §245 må få anvendelse, og har gjort rede for hvilke omstendigheter man ved denne vurdering har lagt vekt på. Ved den begrunnelse som er gitt, kan det kontrolleres om det er bygget på omstendigheter som etter en riktig tolking av loven har relevans.
Den kjærende part gjør videre gjeldende at lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på en uriktig tolking av loven når den har lagt vekt på at den kjærende part tidligere har begått misligheter overfor motparten. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning beror det ikke på en feilaktig tolking av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelseslovens §245 når det ved vurderingen tillegges betydning at den kjærende part i forholdet mellom partene har foretatt rettsstridige disposisjoner. Slike forføyninger kan ses som uttrykk for en holdning hos debitor som kan gi grunn til å frykte for at tvangsfullbyrdelsen vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort.
Det er videre fra den kjærende parts side anført at det er uriktig å legge vekt på det vern en skyldner er sikret gjennom bestemmelsen i §2-10 i lov om fordringshaveres dekningsrett. Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at lagmannsretten på dette punkt bygger sin avgjørelse på en uriktig lovtolking. En investering av midler som innestår på en bankkonto i en boligeiendom, vil kunne vanskeliggjøre fullbyrdelsen.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem, og den kjærende part må pålegges å betale saksomkostninger til motparten for kjæremålsutvalget. Beløpet finnes passende å kunne settes til kr. 600.
Kjennelsen er enstemmig.»