Rt-1980-17
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1980-01-12 |
| Publisert: | Rt-1980-17 |
| Stikkord: | Erstatningsvilkår opphevet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 2B/1980 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Tore Vigen aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Skåre, Tønseth, Aasland, Holmøy, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §442, §448, §449, Straffeloven (1902) §228, §451, §458, Straffeprosessloven (1887), §257, §258, §291, §52 |
Dommer Skåre: Oslo byrett avsa 24. oktober 1979 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1957, dømmes for forbrytelse mot strl. §228 første ledd, til en straff av fengsel i 45 - - førtifem - - dager.
I medhold av strl. §52 flg. utstår fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid av 2 - - to - - år på vilkår av at han betaler erstatning til B med kr 1.400 - kronerfjortenhundre - - i månedlige avdrag på kr 150 - - etthundreogfemti - - kroner - - pr. den 1. i hver måned, første gang født xx.xx.1979 inntil hele beløpet er betalt.
Han dømmes til å betale en ubetinget bot til statskassen på kr 1.000 - - ettusenkroner - - eller hvis boten ikke blir betalt en straff av fengsel i 7 - - sju - - dager.
Han dømmes til innen 14 - - fjorten - - dager fra forkynnelsen av dommen å betale erstatning til B med kr 1.400 - - fjortenhundrekroner
Han dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 500 - - kronerfemhundrede - -
Han frifinnes for forbrytelse mot strl. §228 annet ledd.»
Domfelte har anket over dommen. Han finner det uriktig at retten har dømt ham til å betale erstatning til fornærmede som vilkår for betinget dom, og at det er gitt namsdom. Han anker dessuten over straffutmålingen og over idømmelse av saksomkostninger.
Side:18
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens dom.
Jeg er kommet til at anken delvis må tas til følge.
Tiltalebeslutningen gjaldt overtredelse av straffelovens §228 første og annet ledd. Det anføres i gjerningsbeskrivelsen at tiltalte hadde «tildelt B slag med knyttet neve i ansiktet med den følge at B knakk en tann i overmunnen». Tannlegeregningen lød på kr 1.400,-, og dette beløp har fornærmede krevd erstattet.
Byretten fant det bevist at domfelte hadde tildelt fornærmede et «temmelig hardt slag i ansiktet». Derimot fant ikke byretten at tannbruddet var en direkte følge av dette slaget:
«Det kan med nesten like stor sannsynlighet være en følge av begges fall nedover trappen eller over rekkverket og ned på hellegangen eller marken, noe som synes forårsaket ved at fornærmede grep fatt i tiltalte for å lempe ham bort fra trappen.»
Retten fant etter dette at tiltalte ikke kunne dømmes for overtredelse av §228 annet ledd, men han ble dømt for overtredelse av §228 første ledd. Etter den beskrivelse retten har gitt om årsaken til at tannen ble knekket, kan jeg ikke se at retten hadde grunnlag til å pådømme erstatningskravet, jfr. regelen i straffeprosesslovens §442. Straffeprosesslovens §448, jfr. §449 annet ledd er ikke til hinder for at Høyesterett i et tilfelle som det foreliggende opphever byrettens dom, se blant annet Rt-1970-605.
Under prosedyren for Høyesterett har det vært påpekt at domfelte ifølge dommen «ikke har hatt formelle eller reelle innvendinger mot» pådømmelse av erstatningskravet.
Noen erkjennelse fra domfeltes side er imidlertid ikke protokollert i rettsmøtet, og jeg kan da ikke se bort fra at hans standpunkt til erstatningskravet var avhengig av at han ble dømt i samsvar med tiltalen. Rettens bemerkning kan dertor være for absolutt, og den kan under enhver omstendighet ikke ha betydning for rettens adgang til å pådømme erstatningskravet: Rettens kompetanse for så vidt er bestemt av straffeprosessloven.
På bakgrunn av det jeg her har sagt om fornærmedes krav og domfeltes standpunkt til det, finner jeg ikke tilstrekkelig grunnlag til å sette erstatningsbetaling som vilkår for betinget dom.
Når det gjelder straffutmålingen for øvrig, må anken etter mitt skjønn forkastes. Voldsutøvelsen var betydelig, og situasjonen var fremkalt av domfelte selv på en utilbørlig måte. Det er da ikke grunn til å nedsette straffen.
Anken over de ilagte saksomkostninger hører ikke under Høyesterett, se straffeprosesslovens §458 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Byrettens dom oppheves for så vidt angår pådømmelse av fornærmedes erstatningskrav.
2. I den betingede del av byrettens dom gjøres den endring at vilkåret om erstatning bortfaller.
3. Anken over straffutmålingen forkastes.
4. Anken over saksomkostningsavgjørelsen avvises.
Dommer Tønseth: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Aasland, Holmøy og Stabel: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Helge Drabløs med domsmenn):
Tiltalte A, født xx.xx.1957, - - -er renselagsarbeider i vann- og kloakkvesenet, tjener ca. kr 60.000,- brutto pr. år, er uformuende, har ingen å forsørge, er ugift. - - -
Tiltalte har forklart at han den 24. november 1978 om kvelden var sammen med 3 andre gutter, som forøvrig var betydelig yngre enn ham, på tiltaltes bopel. Det ble her snakk om at en av guttene, C, som da var 15 år gammel, nylig hadde fått juling av den ett år eldre D, sønn av fornærmede B i nærværende sak, visstnok i forbindelse med rivalisering om en jente. De 4 guttene ble så enige om å oppsøke D i hans hjem «for å snakke med ham» om dette. Da de kom fram var klokken blitt ca. 22.30. Først forsøkte 2 av guttene å få D til å komme ut. Dette lyktes imidlertid ikke, dels fordi D ikke ville og dels fordi D's far, fornærmede B, kom til fra et ærend i kjelleren og ba dem gå, blant annet fordi det var sent på kvelden. De to guttene gikk da fra huset og ned på veien, hvor de to andre var blitt stående, mens fornærmede gikk tilbake til kjelleren. Deretter gikk tiltalte opp til huset og opp trappen og banket på døren. Det var visstnok fru B som lukket opp, men også D kom bort til døråpningen. Tiltalte bad D om å komme ut, idet de 4 guttene ville snakke med ham. D. skjønte nok hva det dreiet seg om, idet han sa at tiltalte ikke hadde noe med dette å gjøre og blant annet kalte ham en «møkka-mann». Tiltalte svarte med å si at hvis han ikke holdt opp med slikt prat ville tiltalte slå til ham, hvorpå D svarte «bare slå». Tiltalte tilføyet ham da et lite slag i ansiktet som førte til at D blødde litt. Fru B skrek da opp og B kom igjen løpende rundt huset og opp trappen. Tiltalte stod da med ryggen mot gelenderet oppe på trappen utenfor døren, idet han holdt seg til gelenderet med hendene. B tilføyet da tiltalte et hardt slag i magen, slik at tiltalte måtte bøye seg forover, hvoretter B grep fatt i tiltalte og dro ham med seg nedover trappen og ned på helle-gangen og plenen, hvor begge datt. Etter et kort basketak reiste begge seg. Det var tiltalte som først kom på beina og da B også reiste seg, sparket tiltalte ham mot venstre skulder. Tiltalte benekter derimot at han noen gang slo B i ansiktet og anser det dermed for utelukket at B's tann kan være blitt brukket på grunn av et slikt slag. Den må i tilfelle ha brukket som følge av at de ramlet ned trappen på grunn av B's angrep på tiltalte eller ved at B har slått hodet i hellegangen eller plenen nedenfor trappen under det korte basketaket der, om ikke tannen helt eller delvis var blitt brukket under B's hockey-trening dagen eller dagene før. Tiltalte har videre forklart at da han litt senere ble anholdt av politiet etter tilkalling fra B's over telefon, så innrømmet ikke tiltalte å ha slått ut noen tann eller slått til B i ansiktet. Han tilbød seg bare å betale det som reparasjonen av tannen ville koste i håp om å bli ferdig med saken på denne måten. B sa forøvrig ikke noe om at han hadde brukket en tann før de begge ble anholdt av politiet. Det var heller ikke blod eller hevelse å se i
Side:20
fornærmedes ansikt eller munnparti. Når tiltalte ikke betalte fornærmedes tannlegeregning, da denne kom i desember måned, var grunnen den at tiltalte hadde fått permittering i sitt daværende arbeid og at han derfor ikke hadde penger til å betale med. Han har under hovedforhandlingen gjentatt at han er villig til å betale tannlegens anslag over reparasjonen av tannen i passende månedlige avdrag, men at dette ikke på noen måte må oppfattes som noen innrømmelse av at han har brukket fornærmedes tann.
Den 16-årige C, har som vitne for retten stort sett forklart seg i samsvar med tiltaltes forklaring. Vitnet har således forklart at han så at fornærmede først «fika til» tiltalte i magen og at han deretter tok fatt i tiltaltes klær over magen. Han så dette på en avstand av ca. 10- - 12 meter og har forklart at det var lys over trappen, slik at det ikke var vanskelig å se hva som foregikk. Han så derimot ikke at tiltalte slo fornærmede, men kan likevel ikke utelukke at det kan ha skjedd uten at han har sett det. Dette vitnet har forøvrig forklart at tiltalte og fornærmede ikke ramlet nedover trappen som kun består av 2- - 3 trappetrinn, men at de ramlet over rekkverket på øverste plattform og utover en hekk ved siden av og videre ned på marken.
De andre to guttene som var sammen med tiltalte er også avhørt som vitner under hovedforhandlingen, men har hatt lite å forklare til belysning av hva som virkelig skjedde, idet de for det meste stod bak en lastebil nede på veien et stykke fra huset.
Fornærmede B, har som vitne for retten forklart at han kom styrtende til fra kjelleren for andre gang da han hørte at hans kone skrek og ropte at sønnen D var blitt slått av tiltalte. Fornærmede så også at D blødde kraftig i ansiktet. Da han spurte tiltalte om hva dette skulle bety svarte denne med å tildele ham et kraftig slag over munn-partiet som ble vissent og hovnet litt opp, men uten særlig blødning. Han grep da tiltalte i klærne i tiltaltes mage-parti og vred ham rundt for å lempe ham ned trappen. Tiltalte holdt imidlertid igjen slik at også han selv ramlet nedover trappen. Fornærmede er sikker på at hans fortann ble brukket da han ble slått av tiltalte over munnpartiet. Det er utelukket at hans svært gode tenner kan være blitt skadet eller brukket under hockey-trening tidligere, så mye mer som han bruker tannbeskytter og at det heller ikke brukes vanlig puck, men ball, under den bedrifts-hockey han er med på. Han har fastholdt sin påtalebegjæring og sitt krav om erstatning for tann-reparasjon under hovedforhandlingen og har opplyst at han har deponert kr 1.400,- hos tannlegen til dekning av det som reparasjonen vil koste.
Fornærmedes hustru fru B, og sønnen D, har som vitner for retten stort sett forklart seg i samsvar med fornærmedes forklaring. De har således begge forklart at tiltalte ikke ble slått av fornærmede, men at han bare grep tiltalte i hans klær i mageregionen for å lempe ham ned trappen. De har begge videre forklart at de så og hørte at tiltalte tildelte fornærmede et kraftig slag over munnpartiet og at de er sikker på at det var ved dette slaget at fornærmedes fortann ble brukket.
Ved de sistnevnte vitneforklaringene fra familien B, som til en viss grad også støttes av politibetjent Gustavsens vitneforklaring om det som ble sagt av tiltalte og fornærmede i forbindelse med anholdelsen av tiltalte, selv om det særlig gjaldt spørsmålet om erstatning av reparasjon av fornærmedes tann, finner retten det bevist utenfor rimelig tvil at tiltalte til tid og sted som nevnt i tiltalebeslutningen tildelte B et temmelig hardt slag i ansiktet. En
Side:21
finner således ikke å kunne høre tiltalte med hans forklaring om at han ikke slo fornærmede. Retten finner det dog ikke tilstrekkelig bevist at tiltalte slo akkurat med knyttet neve uten at dette antas å ha særlig betydning.
Derimot finner retten at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at bruddet av tiltaltes tann var en direkte følge av dette slaget. Det kan med nesten like stor sannsynlighet være en følge av begges fall nedover trappen eller over rekkverket og ned på hellegangen eller marken, noe som synes forårsaket ved at fornærmede grep fatt i tiltalte for å lempe ham bort fra trappen.
Etter dette finner retten det utvilsomt at tiltaltes forhold rammes av strl. §228 første ledd, idet en også finner det utvilsomt at tiltalte var fullt klar over at han slo fornærmede i ansiktet. Derimot finner retten det så vidt tvilsomt om bruddet av fornærmedes tann var en følge av dette slaget at tiltalte må frifinnes for overtredelse av strl. §228 annet ledd. I denne forbindelse skal også bemerkes at B's har forklart at fornærmede har usedvanlig sterke tenner og helst betegnet slaget som et streif-slag. Og slaget uten brudd av tannen kan etter rettens oppfatning ikke sies å ha hatt skade på legeme eller helbred eller betydelig smerte tilfølge.
Videre finner retten det klart at straffen for tiltaltes voldelige legemsfornærmelse etter §228 første ledd ikke bør lates straffri etter §228 tredje ledd, idet det etter rettens oppfatning under de foreliggende omstendigheter hverken kan sis å være framprovosert eller gjengjeldt ved en legemsfornærmelse fra fornærmedes side.
Tiltalte er tidligere straffedømt 2 ganger, siste gang ved Oslo forhørsretts dom av 28.3.1978, - som også omfattet Nes hertedsretts betingede dom av 22.10.1976, - for forbrytelser mot strl. §257, §291, §258, jfr. §257, og §228 første ledd, til en samlet straff av fengsel i 45 dager som er sonet.
Retten finner at en straff av fengsel i 45 dager er passende for det forhold han er funnet skyldig i i nærværende sak.
I skjerpende retning er det da foruten tiltaltes tidligere forhold lagt vekt på hele hans fremgangsmåte og omstendighetene omkring hans straffbare handlinger i nærværende sak, særlig at han møter opp ved fomærmedes hus kl. 22.30 og tildeler hans sønn et slag i ansiktet før han tildeler fornærmede et liknende slag i deres eget hjem. I formildende retning finnes intet annet å bemerke enn det som framgår av det etterfølgende.
Retten er under tvil blitt stående ved at straffen bør gjøres betinget med en prøvetid av 2 år etter bestemmelsene i strl. §52 flg. Tiltalte har riktignok sonet frihetsstraff i løpet av de siste 5 år. Selv om retten er av den oppfatning at fornærmedes opptreden etter omstendighetene ikke er av den art at tiltaltes legemsfornærmelse mot ham kan lates straffri etter strl. §228, 3. ledd, er retten likevel av den oppfatning at fornærmede som en voksen mann og familiefar tross alt burde ha opptrådt roligere og unnlatt å ta fatt i tiltalte for å lempe ham vekk slik situasjonen var da han kom til. Han ville da ganske sikkert ha unngått både tiltaltes slag mot seg, det etterfølgende basketak og brekkingen av tannen. Det er videre tatt hensyn til at tiltalte nå igjen er kommet i fast arbeid og har tilbudt seg å erstatte reparasjonen av tannen til tross for at han benekter og at det heller ikke er tilstrekkelig bevist at det var tiltaltes slag som medførte at tannen brakk. Det er også meget mulig at han igjen vil miste sitt arbeid hvis han må sone straffen og at erstatningen da fremdeles ikke vil bli betalt. Retten er blitt stående ved at dette er særlige grunner som taler for betinget dom etter strl. §52, nr. 2, 1.
Side:22
ledd når en ikke har funnet å kunne henføre tiltaltes forhold under strl. §228 annet ledd.
Som særskilt vilkår for straffeutsettelsen bestemmer retten at tiltalte skal betale erstatning til fornærmede med kr 1.400,- i månedlige avdrag på kr 150 pr. den 1. i hver måned, første gang født xx.xx.1979, noe tiltalte forøvrig har sagt seg villig til.
Videre finner retten at når tiltalte således slipper med en betinget dom, bør han i tillegg idømmes en ubetinget bøtestraff etter strl. §52, nr. 4, som under hensyntaking til tiltaltes økonomiske stilling, uten forsørgelsesbyrde, bør settes til kr 1.000,-, subsidiært fengsel i 7 dager.
Aktor har lagt ned påstand om at det også må avsis namsdom for erstatning til fornærmede med kr 1.400,-. Fornærmede har fremsatt krav om dette og understreket at han ikke krever erstatning for andre utlegg han har hatt i form av tapt arbeidstid i forbindelse med saken og reparasjonen av den brukne tannen. Tiltalte og hans forsvarer har ikke hatt formelle eller reelle innvendinger mot dette, hvorfor kravet tas til følge.
Endelig finner retten at tiltalte i medhold av bestemmelsene i strpl. §451 flg. må dømmes til delvis å betale saksomkostninger til det offentlige og at disse avpasset etter tiltaltes skyld og økonomiske evne bør settes til kr 500,-.
Dommen er enstemmig.