Rt-1988-1062
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-05 |
| Publisert: | Rt-1988-1062 (356-88) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 113B/1988, nr 179/1987 |
| Parter: | Hjalmar Solum (Advokat Sverre A Thornes) mot Rudolf Solum (Advokat Nils Moe). |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Schei, Langvand, Justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821), Odelsloven (1974) §21, Odelsloven (1974) |
Dommer Røstad: Hjalmar Solum reiste i 1985 sak mot sin fetter Rudolf Solum. Som bedre odelsberettiget ville han gjøre krav på å løse eiendommen Solum - gnr 44 bnr 3 i Grong - fra Rudolf. Fetteren hadde sittet med eiendommen på grunnlag av et skjøte datert 1. november 1968 - utstedt av eieren - den felles onkel Ole Solum. I skjøtet var bestemt at kjøperen, Rudolf Solum, skulle overta eiendommen 1. mai 1969. Skjøtet ble først tinglyst 20. desember 1982 - to dager etter at Ole Solum var avgått ved døden.
Eiendommen Solum består av ca 130 da innmark, ca 3.800 da skog, og 6.000 da myr- og fjellgrunn.
Saken var opprinnelig kombinert med et søksmål som Hjalmar Solums mindreårige sønn, Karl Inge, hadde reist mot Rudolf - med påstand om at han var berettiget til å løse eiendommen på odel fra Rudolf. Under sakens behandling i herredsretten ble det imidlertid klarlagt at Karl Inge ikke var odelsberettiget. På begjæring av begge parter ble saken hevet for så vidt angikk søksmålet fra Karl Inge.
I saken mellom Hjalmar og Rudolf var det opprinnelig særlig spørsmål om den gamle eller den nye odelslov skulle legges til grunn i løsningssaken. For det tilfelle at løsning måtte hjemles i den tidligere odelslov slik saksøkeren - Hjalmar - gjorde gjeldende, hevdet saksøkte at Hjalmars løsningskrav representerte misbruk av odelsretten. Skulle den nye odelslov bringes til anvendelse - slik saksøkte hevdet - var søksmålet reist for sent.
Namdal herredsrett - satt med meddommere - avsa 15. mai 1986 dom med denne domsslutning:
"Rudolf Solum frifinnes. Partene bærer hver sine saksomkostninger".
Herredsretten fant enstemmig at Rudolf var blitt reell eier av eiendommen pr 1. mai 1969, slik skjøtet gav uttrykk for. Det søksmål som Hjalmar hadde anlagt, var reist innen den frist som den tidligere odelslov fastsatte, og Hjalmar var bedre odelsprioritert enn Rudolf.
Herredsrettens flertall - de to meddommere - kom imidlertid til at Hjalmars løsningskrav måtte anses som misbruk av odelsretten. Rettens formann fant at det ikke forelå omstendigheter som gav grunn til å anta at løsningskravet representerte noe misbruk.
Hjalmar påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten - satt med fire meddommere - avsa 12. juni 1987 dom med denne domsslutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Hjalmar Solum saksomkostninger for lagmannsretten til Rudolf Solum med kr. 12.310,- -kronertolvtusentrehundreogti-."
Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Flertallet - den tilkalte juridiske dommer og de fire meddommere - fant at Hjalmars krav på å få løse eiendommen ikke kunne føre frem og bygde dette på en helhetsvurdering.
Lagmannsrettens mindretall - de to lagdommere - mente på samme måte som herredsretten at det forelå en fullstendig og ugjenkallelig eiendomsoverdragelse fra Ole til Rudolfødt xx.xx.1969. Mindretallet fant det videre klart at løsningskravet fra Hjalmar ikke representerte noe misbruk av odelsretten.
Saksforholdet og partenes anførsler og påstander for de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Hjalmar Solum har påanket lagmannsrettens dom som hevdes å være bygd på feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse. Etter den ankende parts mening har lagmannsrettens mindretall gitt uttrykk for riktig lovforståelse.
For Høyesterett har Rudolf akseptert at reell eiendomsovergang skjedde i 1969 og at det er den tidligere odelslov som skal legges til grunn i saken. Det er videre enighet om at den ankende part, Hjalmar, har bedre odelsprioritet enn ankemotparten, Rudolf, og at Hjalmars søksmål er reist innen den frist som gjaldt etter den tidligere odelslov.
Etter dette skal Høyesterett ta standpunkt til ett spørsmål: om Hjalmars løsningskrav vil være å anse som et misbruk av odelsretten. Overfor lagmannsretten gjorde ankemotparten, Rudolf, gjeldende at spørsmålet om odelsmisbruk måtte vurderes ut fra tre anførsler: at Hjalmar hadde en direkte skadehensikt; at Hjalmar ville skaffe seg en kortvarig vinning ved å foreta utstrakt hugst på eiendommen; og at Hjalmar brukte odelsretten til fordel for sin sønn som ikke var odelsberettiget. Ingen av disse anførsler er opprettholdt for Høyesterett.
Den ankende part - Hjalmar Solum - har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten og har henholdt seg til de synspunkter som lagmannsrettens mindretall har bygd sin avgjørelse på. Disse anses å være i fullt samsvar med den lovforståelse som var lagt til grunn i rettspraksis i forhold til odelsloven av 1821.
Lagmannsrettens flertall har uriktig funnet at Hjalmar ikke vil være istand til å forestå noen særlig del av den drift som er knyttet til eiendommen. Flertallet har ensidig lagt vekt på de muligheter for beskjeftigelse og inntekt som Hjalmar kan oppnå gjennom den bedrift han har etablert. Flertallet har i sin helhetsbedømmelse med urette lagt sterk vekt på at Rudolf vil bli hardt rammet ved å måtte vike for Hjalmars odelsprioritet - en omstendighet som ofte, og nokså nødvendig, vil inntre ved løsningsrett fra en bedre odelsberettiget. Odelsloven av 1821 gir ikke rom for en slik rimelighetsvurdering som §21 i den nye lov åpner for.
Den ankende part har lagt ned slik påstand:
"Hjalmar Solum kjennes berettiget til å løse eiendommen Solum, gnr 44, bnr 3 i Grong på odel fra Rudolf Solum og tilkjennes omkostninger av Rudolf Solum for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten - Rudolf Solum - gjør gjeldende at det også under herredømmet av den tidligere odelslov kunne nektes odelsløsning ut fra en totalvurdering av de konkrete forhold, jf uttalelse i Rt-1988-56, særlig 60.
I en slik helhetsvurdering må inngå en rekke momenter. Ankemotparten har her pekt på flere forhold: Rudolf har drevet gården siden 1969, reelt sett som eneeier. Eiendommen har vært drevet meget godt, slik det er bekreftet av herredsagronomen. Det utstrakte og betydningsfulle arbeid som Rudolf - sammen med sin hustru - har stått for, har vært utført i den tro at gården skulle forbli innen familien. I helhetsbedømmelsen må - naturlig nok - også inngå overveielser om grunnen til at skjøtet først ble tinglyst 13 år etter overtagelsen. Det bestrides at det er subjektivt klanderverdige forhold som ligger bak. Odelsretten er i vesentlig grad basert på rettsfølelse, og i denne sak har legmannselementet, som bærer av rettsfølelsen, klart tatt standpunkt mot løsningsrett for Hjalmar. Odelsretten må for øvrig betraktes som et ledd i et dynamisk rettssystem, der nåtidens verdioppfatninger må tillegges atskillig vekt.
Ankemotparten hevder ikke at det etter en helhetsbedømmelse vil være tilstrekkelig bare med en interesseovervekt i favør av den løsningskravet er rettet mot. Det erkjennes at det må kreves en betydelig interesseovervekt. Odelsløsning må imidlertid kunne nektes hvor det etter en sosialetisk vurdering vil virke likefrem støtende å ta løsningskravet til følge. I dette tilfelle ville man ved å tillate odelsløsning rokke ved selve livsgrunnlaget for Rudolf og hans familie.
Rudolf Solum har lagt ned slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts dom av 12. juni 1987 stadfestes.
2. Rudolf Solum tilkjennes saksomkostninger fra Hjalmar Solum for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som herredsrettens formann og lagmannsrettens mindretall. I de tidligere instanser har det vært nødvendig å vurdere flere synspunkter som ikke lenger opprettholdes som innvendinger mot Hjalmars krav på odelsløsning.
Som lagmannsrettens mindretall finner jeg det klart at Hjalmar - allerede før Rudolf kjøpte eiendommen av Ole - hadde gitt uttrykk for at han var interessert i å overta eiendommen. Slik interesse har han også senere vist - noe som har gitt seg til kjenne ved hans gjentatte henvendelser til sorenskriverkontoret for å få opplyst om det hadde skjedd noe eierskifte forut for Oles død. Det foreligger ikke tilstrekkelig materiale i saken til at jeg kan ta standpunkt til hvilke forhold som førte til at skjøtet fra Ole til Rudolf først ble tinglyst 13 år etter overdragelsen og etter Oles død. Relativt kort tid etter at det rette forhold var kommet for dagen, tok Hjalmar skritt for å søke eiendommen løst på odel. Opprinnelig skjedde det med sikte på overføring direkte til sønnen Karl Inge - senere med sikte på overføring til seg selv.
Jeg må legge til grunn at Hjalmar akter å overta eiendommen og drive denne inntil sønnen vil overta. En slik overtagelse - med sikte på senere overføring til sønnen - kan i seg selv ikke anses som ledd i misbruk av odelsretten, jf bl a avgjørelsene i Rt-1985-452 og 1215. Dette er nå også erkjent av ankemotparten. Som fremholdt av lagmannsrettens mindretall synes den fremtidige overdragelse til sønnen å oppfylle en av de vesentligste intensjonene ved odelsloven.
Lagmannsrettens mindretall har - etter min mening med rette - fremholdt at odelsloven av 1821 ikke gav domstolene hjemmel til å foreta en rimelighetsevaluering mellom eier og løsningsmann. Jeg tiltrer videre mindretallets synspunkt om at Rudolf selv har et ansvar for den urimelighet som ligger i at han må fravike eiendommen etter så lang tid som eier. "Det må" - slik mindretallet uttrykker det - "hele tiden ha vært klart for ham at han ville kunne bli løst fra eiendommen av en bedre prioritert odelsarving så snart hans kjøp av eiendommen ble vitterliggjort ved at skjøtet ble tinglyst".
Som lagmannsrettens mindretall finner jeg at det på grunnlag av den tidligere odelslov ikke var rom for en slik bred rimelighetsvurdering som ankemotparten her har tatt til orde for.
Jeg er etter dette kommet til at den ankende part må gis medhold i sitt krav på odelsløsning.
Anken har således ført frem.
Den ankende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger for alle retter. Jeg nevner at herredsretten ikke tilkjente saksomkostninger og at lagmannsretten gav saksomkostninger til Rudolf. Jeg er kommet til at saksomkostninger bør tilkjennes for Høyesterett, men ikke for herredsrett og lagmannsrett, hvor saken forelå i en annen skikkelse. Omkostningene for Høyesterett settes til kr 35.600,- hvorav for utlegg kr 11.600.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Hjalmar Solum kjennes berettiget til å løse eiendommen Solum, gnr 44, bnr 3 i Grong fra Rudolf Solum.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Rudolf Solum til Hjalmar Solum 35.600 -trettifemtusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
3. Saksomkostninger for øvrig tilkjennes ikke.