Rt-1987-851
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-06-19 |
| Publisert: | Rt-1987-851 (218-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 257 K/1987, jnr. 79/1987 |
| Parter: | 1. Partrederiet "Treasure Saga" ved Wilh. Wilhelmsen Ltd A/S ) 2. Wilh. Wilhelmsen ) 3. Wilh. Wilhelmsen Ltd. A/S ) 4. Unitas, Gjensidig Assuranseforening) (advokat Erling C. Hjort) mot Joy Manufacturing Company (advokat Cato Schiøtz) avsagt slik |
| Forfatter: | Røstad, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §179, §404, §63 |
Det er oppstått tvist mellom på den ene siden Joy Manufacturing Company, Pittsburgh, Pennsylvania, USA (heretter kalt Joy) og på den annen side 1. Partrederiet "Treasure Saga" v/ Wilhelm Wilhelmsen Ltd., Oslo., 2. Wilh. Wilhelmsen, Oslo, 3. Wilh. Wilhelmsen Ltd. A/S, Oslo og 4. Skipsassuranceforeningen Unitas, Oslo, (heretter samlet kalt Wilhelmsen). Tvisten gjelder produktansvar utenfor kontraktsforhold, idet Wilhelmsen mener at Joy er ansvarlig for det tap Wilhelmsen er påført som følge av en svikt i en del av boreutstyret, en såkalt "elevator", om bord på boreriggen Treasure Saga på blokk 31/5 i Nordsjøen 15 september 1983.
Joy tok 30 mai 1985 ut forliksklage mot Wilhelmsen ved Oslo Vestre forliksråd med påstand om at selskapet ikke var erstatningsansvarlig for de innklagedes tap. Forliksrådet henviste saken til retten 19 august 1985.
Den 13 september 1985 tok Wilhelmsen ut stevning mot Joy i Houston, Texas med påstand om at Joy skulle dømmes til å betale saksøkernes erstatningskrav.
Joy reiste så 16 oktober 1985, jfr. tvistemålsloven §63 tredje ledd, søksmål mot Wilhelmsen ved Oslo byrett med påstand om at selskapet ikke er ansvarlig for Wilhelmsens tap. Wilhelmsen påstod søksmålet avvist under henvisning til søksmålet i USA.
Oslo byrett avsa 8 oktober 1986 kjennelse med slik slutning: "1. Saken avvises.
2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger hos Joy Manufactoring Company med kr. 15000,femtentusenkroner.
3. Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse." Joy påkjærte avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 23 februar 1987 avsa kjennelse med slik slutning: "1. Sak nr. 1978/85-III-58 ved Oslo byrett fremmes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for byretten og lagmannsretten utstår." Saksforholdet og partenes anførsler går frem av byrettens og lagmannsrettens kjennelser. I kjennelsen sier lagmannsretten blant annet: "Det er på det rene at det mellom Norge og USA ikke foreligger noen konvensjon som er til hinder for at Joy's negative fastsettelsessøksmål blir behandlet ved norsk domstol. Det avgjørende blir derfor om Joy har rettslig interesse i å få fastslått etter norsk materiellrettslig lovgivning at selskapet ikke er erstatningspliktig overfor Wilhelmsen, jfr. tvistemålsloven §54. Det bemerkes i denne forbindelse at det som har vært anført i saken om "forum-shopping" i amerikansk rett synes å være uten interesse i nærværende sak. Det er nok å konstatere at begrepet er ukjent i norsk prosesslovgivning.
Hva angår spørsmålet om Joy's rettslige interesse, finner lagmannsretten i det alt vesentlige å kunne slutte seg til det som er anført av Joy. Det kan blant annet - som påpekt av Joy - neppe være tvilsomt at det for selskapet foreligger en klar kommersiell interesse i å få prøvet saken for norsk domstol, uansett hva utfallet av Wilhelmsens søksmål i USA måtte bli. Det må her legges betydelig vekt på at skaden oppsto på norsk sokkel i Nordsjøen. Forøvrig bemerkes at det etter rettspraksis ikke synes å bli stilt andre krav til spørsmålet om den nødvendige rettslige interesse foreligger enn at det må være "naturlig og rimelig" at tvisten bringes inn for domstolene, jfr. kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1986-308. I nærværende sak finner lagmannsretten det lite tvilsomt at disse kriterier er tilfredsstilt. Det synes både rimelig og naturlig at Joy gjennom sitt søksmål får ryddet av veien en eksisterende rettsuvisshet." Lagmannsretten fant videre at Wilhelmsens subsidiære krav om at saken stanses, eventuelt utsettes, og at Joy pålegges å stille sikkerhet, falt utenfor det som var kjæremålssakens gjenstand, og følgelig måtte avgjøres under byrettens fortsatte behandling av saken.
Wilhelmsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av tvistemålsloven §54.
Den kjærende part viser til at Joy for byretten og lagmannsretten har hevdet at selskapet har en kommersiell interesse i å få saken prøvet for norsk domstol. Etter uhellet om bord på Treasure Saga har Oljedirektoratet ikke lenger funnet å kunne godkjenne bruk av elevatorer laget av Joy til bruk i den norske sektoren av Nordsjøen. Det bestrides at en slik interesse er av den kvalifiserte art som kreves for å tilfredsstille kravet til rettslig interesse i tvistemålsloven §54. Det anføres at det må foreligge en viss nærhet og sammenheng mellom den kommersielle interesse og saksøkte i et eventuelt søksmål for at den kommersielle interessen også skal kvalifisere som "rettslig". Et minstekrav i så måte må være at søksmålet er egnet til å fremme interessen. Dette er ikke tilfelle her, idet søksmålet, uansett utfallet, ikke kan avbøte Oljedirektoratets manglende godkjennelse. Joy har rettslig interesse i et søksmål mot Oljedirektoratet, men ikke mot Wilhelmsen.
Dersom den kommersielle interesse innskrenker seg til ønsket om slik publisitet som et søksmål i Norge kan gi, foreligger ikke rettslig interesse.
Ved avgjørelsen av om den kommersielle interessen kvalifiserer til betegnelsen "rettslig" må retten veie saksøkerens behov for å få gjennomført sin interesse mot det bryderi og de omkostninger som søksmålet påfører saksøkte. Et forsvar i en komplisert sak av denne størrelsesorden vil påføre Wilhelmsen millionbeløp i omkostninger. Slik sett skulle altså Wilhelmsen kunne påføres store unødvendige utgifter fordi Wilhelmsen har hevdet at Joy er ansvarlig for Wilhelmsens tap i anledning av uhellet.
Videre anføres at en dom i Wilhelmsens favør i fullbyrdelsessøksmålet for den amerikanske domstolen, kan eksekveres i USA uavhengig av utfallet av det negative fastsettelsessøksmålet Joy har anlagt i Norge. Det er i denne situasjonen vanskelig å forstå lagmannsrettens vurdering når den har funnet at det er "naturlig og rimelig" at tvisten bringes inn for domstolene. Når avgjørelsen av norske domstoler ikke får praktisk og økonomisk betydning for noen av partene bortsett fra å påføre dem saksomkostninger, synes det kunstig å karakterisere behovet for det negative fastsettelsessøksmålet som "naturlig og rimelig".
Det er ikke treffende når lagmannsretten uttaler at det er rimelig og naturlig at Joy får ryddet av veien en eksisterende rettsuvisshet. Dersom Joy blir dømt til å betale erstatning i USA, men vinner frem i fastsettelsessøksmålet i Norge, og Oljedirektoratet fastholder sin nektelse av å akseptere Joys elevatorer til bruk i Nordsjøen, har man i høy grad forsterket den rettsuvisshet som hevdes å foreligge før fastsettelsessøksmålet ble anlagt i Norge.
For øvrig opprettholder Wihelmsen sine anførsler for byretten og lagmannsretten. De kjærende parter har lagt ned slik påstand: "1. Sak nr. 1978/85-III-58 ved Oslo byrett avvises.
2. Partrederiet "Treasure Saga", Wilh. Wilhelmsen, Wilh. Wilhelmsen Ltd. A/S og Unitas Gjensidig Assuranceforening tilkjennes saksomkostninger av Joy Manufactoring Company for byrett, lagmannsrett og høyesterett." Joy gjør i tilsvar gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig, og tiltrer rettens premisser. Det gjelder et videre kjæremål, jfr tvistemålsloven §404, og Joy anfører at kjæremålet er uklart når det gjelder hvilken uriktig lovforståelse lagmannsretten skal ha lagt til grunn. Det alt vesentlige av kjæremålet refererer seg direkte til subsumsjonsspørsmålet.
Det springende punkt i Wilhelmsens anførsler er at det senere søksmålet i USA skal ha medført at den rettslige interesse i Norge er falt bort. Som Joy gjentatte ganger har påpekt, er spørsmålet om saken skal fremmes i USA ikke endelig avgjort. Selv om den domstolen som behandler saken, har avsagt kjennelse for at den ikke skal avvises, er det ubestridt at ankeinstansen har en selvstendig kompetanse til å avvise. For øvrig er det også en mulighet for at saken i USA vil bli stanset. Under enhver omstendighet vil Joy påstå at tvisten skal reguleres av norsk rett. Den såkalte Haag-konvensjonen av 2 oktober 1973 om lovvalget ved produktansvar, som Norge har ratifisert, gir også slik anvisning. Dette tilsier at saken fremmes for norske domstoler.
Det anføres videre at når det foreligger internasjonal litispendens og det ikke foreligger noen traktat mellom de to aktuelle land, gir norsk rett aldri anvisning på avvisning etter tvistemålsloven §54. Dette synspunktet er ukjent i teori og praksis.
Wilhelmsens anførsler om omkostningene ved en rettsak i Norge, refererer seg helt klart til subsumsjonen. For øvrig har Wilhelmsen selv valgt å mangedoble sine prosessomkostninger ved å reise søksmål i USA. Dette medfører erfaringsmessig henimot en syvdobling av omkostningsbeløpene sammenliknet med norske forhold.
For øvrig viser Joy til sine anførsler for byretten og lagmannsretten.
Joy anfører også at det går frem av lagmannsrettens premisser at retten har funnet avgjørelsen "lite tvilsom". Det må da være uriktig å unnlate å tilkjenne kjæremålsmotparten omkostninger under henvisning til tvistemålsloven §179 første ledd. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand: "1. Eidsivating Lagmannsrett's kjennelse stadfestes. 2. Joy Manufactoring Company tilkjennes saksomkostninger for Oslo byrett, Eidsivating lagmannsrett og Høyesteretts Kjæremålsutvalg." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Den kjærende part har angrepet lagmannsrettens "forståelse" av tvistemålsloven §54. Det er imidlertid utelukkende tolkingen av bestemmelsen og ikke den konkrete anvendelsen utvalget kan prøve, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 3.
Slik utvalget forstår lagmannsrettens begrunnelse, har den sett det som det sentrale ved avgjørelsen at det mellom sakens parter består en rettsuvisshet som det er naturlig at Joy får ryddet av veien ved sitt søksmål. Dette er etter utvalgets mening et riktig rettslig vurderingstema i forhold til tvistemålsloven §54.
Den kjærende parts angrep på lagmannsrettens avgjørelse gjelder i det vesentligste forhold som enten ikke er relevante ved avveiningen etter tvistemålsloven §54, eller det gjelder den rent skjønnsmessige avveining som utvalget er avskåret fra å prøve. Det første gjelder anførselen om at Wilhelmsen påføres bryderi og store omkostninger ved søksmålet, jfr. i den forbindelse kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 23 april 1987 i sak lnr 159 K/1987. Det andre - at utvalget er avskåret fra å prøve det konkrete skjønn - gjelder vurderingen av i hvilken grad saken vil avhjelpe rettsuvissheten mellom partene og i hvilken grad søksmålet fremstår som "unødvendig".
På ett punkt har imidlertid den kjærende part reist spørsmål om ikke lagmannsretten har lagt vekt på hensyn som må være uten betydning i forhold til tvistemålsloven §54. Lagmannsretten har uttalt at det for Joy foreligger "en klar kommersiell interesse i å få prøvet saken for norsk domstol, uansett hva utfallet av Wilhelmsens søksmål i USA måtte bli". Det er uklart hva lagmannsretten her har ment. Det er mulig at retten har tatt sikte på den betydning søksmålet har i retning av å avbøte skadevirkningene ved at Oljedirektoratet etter uhellet ikke har villet godkjenne elevatorer laget av Joy. Er det meningen, har lagmannsretten trukket inn et hensyn som ikke er relevant ved vurderingen av søksmålsinteressen i forhold til Joy.
Utvalget finner likevel - ut fra to grunner - at den nevnte uklarhet i begrunnelsen ikke kan føre til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. For det første synes henvisningen til "kommersiell interesse" nærmest å være et tilleggsargument i forhold til det som sies om rettsuvisshet. Dernest vil utvalget peke på at det i det hele er vanskelig å tenke seg muligheten av at tvistemålsloven §54 skal kunne hindre et søksmål som dette. Søksmålet er anlagt etter at det er gjort klart overfor Joy at selskapet vil bli avkrevet erstatning av de øvrige parter for deres tap. Skaden er forvoldt på norsk sokkel overfor norske skadelidte. Søksmålet er anlagt i Norge før de skadelidte reiste sak i USA, og Joys nedlagte påstand tar sikte på en rettslig avklaring av ansvarsforholdet.
Kjæremotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger for samtlige retter for behandlingen av avvisningsspørsmålet. Utvalget tar kravet til følge og fastsetter saksomkostningsbeløpet til 30 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Partrederiet "Treasure Saga" ved Wilh. Wilhelmsen Ltd A/S, Wilh. Wilhelmsen, Wilh. Wilhelmsen Ltd A/S og Unitas Gjensidig Assuranseforening, en for alle og alle for en, til Joy Manufactoring Company, Pittsburgh 30 000 - trettitusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.