Rt-1989-7
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-01-11 |
| Publisert: | Rt-1989-7 (3-89) |
| Stikkord: | Konkurs |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1/1989, nr 140/1988 |
| Parter: | Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S (advokat Odd Larhammer) mot Rana Båtfabrikk A/S, dets konkursbo (advokat Aksel O. Hillestad - til prøve). |
| Forfatter: | Backer, Hellesylt, Christiansen, Aasland, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §5-9, Konkursloven (1863) §44, Konkursloven (1984), §8-3 |
Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om omstøtelse i konkurs etter den tidligere ulovfestede, subjektive omstøtelsesregel (actio pauliana) som nå finnes i dekningsloven av 8. juni 1984 nr 59 §5-9.
Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S, heretter kalt Fiskevegnfabrikken, og Rana Båtfabrikk A/S, heretter kalt Båtfabrikken, hadde i en årrekke hatt forretningsforbindelse med hverandre. Fiskevegnfabrikken var en viktig leverandør av stoler, puter og kalesjer til de fritidsbåter som Båtfabrikken produserte. Samtidig kjøpte Fiskevegnfabrikken for videresalg fritidsbåter fra flere produsenter, herunder Båtfabrikken. Det ble solgt båtutstyr for større beløp til Båtfabrikken enn det derfra ble kjøpt båter. Båtfabrikken hadde noen år hatt økonomiske vanskeligheter. Utover i 1984 forverret situasjonen seg. Den 26. september 1984 bestilte Fiskevegnfabrikken seks båter hos Båtfabrikken. Disse ble sendt dagen etter. De ble fakturert 28. september med kr 341.220. Dette beløp ble 15. oktober 1984 i Båtfabrikkens regnskap motregnet mot Fiskevegnfabrikkens tilgodehavende på vel kr 404.000.
Det ble 16. oktober 1984 åpnet offentlig akkordforhandling for Båtfabrikken. Denne ledet over i konkurs, som ble åpnet 24. januar 1985.
Konkursboet reiste søksmål ved Romsdal herredsrett mot Fiskevegnfabrikken med påstand om at selskapet skulle dømmes til å betale boet beløpet på kr 341.220 med tillegg av renter og saksomkostninger. Herredsretten avsa 3. november 1986 dom med slik domsslutning:
"1. Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S frifinnes.
2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Rana Båtfabrikk A/S, dets konkursbo, til Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S kr. 13.000,- - kronertrettentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."
Konkursboet påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 20. januar 1988 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S dømmes til å betale Rana Båtfabrikk A/S dets konkursbo kr. 341.220,- med tillegg av 15% rente fra 28. september 1984 til 31. januar 1986 og med 18% rente fra 1. februar 1986 inntil betaling skjer.
2. I saksomkostninger betaler Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S til Rana Båtfabrikk A/S dets konkursbo kr. 52.900,- -femtitotusennihundre- kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har disponent Karl Magnus Røsok for Fiskevegnfabrikken og sju vitner vært avhørt, herunder den tidligere disponent for Båtfabrikken, Karl Kristian Breivik. Av vitnene er tre nye for Høyesterett. Det har vært fremlagt en lang rekke nye dokumenter, men saken står stort sett i samme stilling som for lagmannsretten. Som jeg skal komme tilbake til, er det imidlertid skjedd en justering av påstandsbeløpet, og konkursboet har foretatt en utvidelse av det subsidiære omstøtelsesgrunnlag som påberopes.
Den ankende part, Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S, har i det vesentlige anført:
Da konkursloven av 8. juni 1984 og dekningsloven av samme dag trådte i kraft 1. januar 1986, blir denne sak å avgjøre etter den tidligere konkurslov av 6. juni 1863. Lagmannsretten har bygget på at vilkårene er til stede for omstøtelse av kjøpet av de seks båtene 26. september 1984 etter den ulovfestede, subjektive omstøtelsesregel i konkurs. Partene er enige om at hvis så er tilfelle, skal man se bort fra motregningen. Fiskevegnfabrikken erkjenner at det i ettertid er klarlagt at Båtfabrikken var insolvent fra nyttår 1984. Det bestrides imidlertid at de som handlet for Fiskevegnfabrikken skjønte at Båtfabrikken var insolvent eller utviste uaktsomhet i så henseende. Det forelå da heller ikke noen illojal disposisjon fra Fiskevegnfabrikkens side som kan gi grunnlag for omstøtelse. Ved avgjørelsen av uaktsomhetsspørsmålet må det tas hensyn til at kjøpet av de seks båtene skjedde som ledd i et gjensidig forretningsforhold som gikk flere år tilbake i tiden. Det var alminnelig kjent at forholdene var vanskelige for båtprodusentene på den tiden, men Fiskevegnfabrikken kunne ikke av den grunn være forpliktet til å avbryte forbindelsen med Båtfabrikken. Kravene til aktsomhet med hensyn til insolvens kan under slike forhold ikke stilles særlig høyt.
Det dreiet seg om en ganske stor båtordre om høsten, men det var likevel et godt kjøp for Fiskevegnfabrikken på grunn av de ekstraordinære rabatter og gunstige kontraktsvilkår. Fire av de seks båtene var også av en type som ble solgt hele året. Fiskevegnfabrikken hadde nylig bygget ferdig større utstillingslokaler, der det passet å ta inn flere båter. Bestillingen var ellers et resultat av dyktig salgsarbeid fra disponent Breivik i Båtfabrikken. Ingen i ledelsen for Fiskevegnfabrikken hadde kjennskap til en melding i NRK 25. september 1984 om at Båtfabrikken var i økonomiske vanskeligheter.
Avdelingssjef Olsen og økonomisjef Otterstrøm fra Fiskevegnfabrikken besøkte Båtfabrikken 6. september 1984 og hadde med Breivik en konferanse som varte hele dagen. Man diskuterte der leveransene fra Fiskevegnfabrikken for kommende sesong. Breivik var optimistisk med hensyn til Båtfabrikkens muligheter for å komme gjennom sine økonomiske vanskeligheter. Etter møtet fant det sted betydelige leveranser av båtutstyr fra Fiskevegnfabrikken til Båtfabrikken på kreditt, noe som viser at Fiskevegnfabrikken ikke anså Båtfabrikkens økonomiske situasjon som prekær. Det bestrides at en av leveransene var gjort avhengig av forskuddsbetaling av kr 5.000, et beløp som ble betalt av Nordlandsbanken på vegne av Båtfabrikken. Beløpet må ha gjeldt påløpne renter. Fiskevegnfabrikken var uten kunnskaper om det som skjedde på et møte i Oslo mellom Båtfabrikken og dens hovedkreditorer 12. september 1984. Det erkjennes at Fiskevegnfabrikken tidligere i 1984 i forhold til Båtfabrikken satte et kredittak på kr 200.000, og at det i ett tilfelle ble truet med inkasso av en fordring. I praksis satte man seg imidlertid ut over kredittaket, og inkassotruselen ble ikke fulgt opp.
Konkursboet har subsidiært anført at det må være adgang til å foreta omstøtelse etter konkursloven av 1863 §44 første ledd bokstav a om betaling med usedvanlig betalingsmiddel. Som ny anførsel for Høyesterett har boet atter subsidiært hevdet at det må kunne foretas omstøtelse for et mindre beløp etter §44 første ledd bokstav b om betaling av uforfalt gjeld. Fiskevegnfabrikken bestrider at det er adgang til å foreta omstøtelse etter noen av disse bestemmelser, og mener at de subsidiære grunnlag for omstøtelse ikke kan ha noen selvstendig betydning ved siden av det prinsipale grunnlag, som er imøtegått ovenfor. Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Romsdal herredsretts dom stadfestes.
2. Romsdals Fiskevegnfabrikk AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, Rana Båtfabrikk A/S, dets konkursbo, har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens dom er riktig både i resultatet og begrunnelsen. Etter at dommen var avsagt, er det imidlertid klarlagt at det i tillegg til andre rabatter ble gitt en vinterrabatt på kr 5.352 i forbindelse med de båter som ble bestilt 26. september 1984. Konkursboet har derfor utformet ny påstand med et redusert påstandsbeløp.
Båtfabrikken gikk med underskudd fra og med 1981. Underskuddene var spesielt store i 1983 og 1984 frem til åpningen av akkordforhandling. Selskapet må iallfall ha vært insolvent i hele 1984. Det fremgår av korrespondansen mellom Fiskevegnfabrikken og Båtfabrikken i 1984 at Båtfabrikken var en treg betaler, at Fiskevegnfabrikken måtte mase på for å få sitt tilgodehavende i avdrag etter hvert, og at Fiskevegnfabrikken var redd for å gi for meget kreditt. Det hendte i ett tilfelle at Fiskevegnfabrikken måtte innfri en av Båtfabrikkens aksepter som var diskontert, da Båtfabrikken selv ikke maktet å betale ved forfall. I flere tilfelle ble det betalt med fremdaterte sjekker. Fiskevegnfabrikken satte et kredittak på kr 200.000, og krevet ellers bankgaranti, selv om dette ikke ble fulgt opp i praksis. I ett tilfelle ble det i et brev uttalt at den utestående fordring, som var på ca kr 569.000, var sendt til inkasso.
Under møtet 6. september 1984 mellom disponent Breivik fra Båtfabrikken og avdelingssjef Olsen og økonomisjef Otterstrøm fra Fiskevegnfabrikken, må iallfall Breivik ha vært klar over insolvensen. Man må også gå ut fra at partene i detalj har diskutert den økonomiske situasjon. I et brev av 10. september 1984 fra Fiskevegnfabrikken er det oppstilt stramme krav for ytterligere leveranser. Det er videre pekt på at Fiskevegnfabrikkens krav pr. 30. august 1984 utgjør kr 301.000, og det er uttalt at man "venter som avtalt avklaring i uke 38", som begynte med mandag 17. september. En slik avklaring kan åpenbart ikke ha kommet. Breivik hadde 12. september 1984 i Oslo et møte med representanter for Nordlandsbanken, Distriktenes Utbygningsfond og Industribanken, som var de viktigste kreditorer. Under dette møte ble han pålagt ikke å betale eldre gjeld for ikke å forfordele kreditorene, og foreholdt muligheten av konkurs. Nordlandsbanken betalte 20. september kr 5.000 til Fiskevegnfabrikken for Båtfabrikken under forhold som vanskelig kan forstås på annen måte enn at det ble betalt forskudd for en bestemt leveranse.
Fiskevegnfabrikken hadde i hele 1984 vært tilbakeholdende med å kjøpe båter fra Båtfabrikken. Det er derfor oppsiktsvekkende at selskapet 26. september 1984 - dagen etter meldingen i NRK om at Båtfabrikken var i økonomiske vanskeligheter - foretok en stor båtbestilling. Det var ikke kjøpt båter for et så stort beløp fra Båtfabrikken i noe år siden 1981. Kontraktsbetingelsene var ikke spesielt gunstige. Konkursboet mener leveransen må sees i sammenheng med at Båtfabrikken etter pågang av en rekke kreditorer den siste tiden før åpningen av akkordforhandling overdro båter til disse under omstendigheter som gjorde det klart at formålet bare var å oppnå muligheter for motregning.
På bakgrunn av dette mener konkursboet at det må være klart at Fiskevegnfabrikken ikke var i aktsom god tro i forbindelse med bestillingen 26. september 1984, og at det dreier seg om en illojal handling overfor de andre kreditorene.
På samme måte som for lagmannsretten hevdes det subsidiært at det dreier seg om betaling med usedvanlige betalingsmidler, jfr. konkursloven av 1863 §44 første ledd bokstav a. Lagmannsretten tok ikke standpunkt til denne anførsel. For Høyesterett hevdes det dessuten atter subsidiært at motregningen 15. oktober 1984 for kr 18119 skjedde før forfall, jfr. §44 første ledd bokstav b. Omstøtelse kreves etter de nevnte bestemmelser.
Rana Båtfabrikk A/S, dets konkursbo, har nedlagt slik påstand:
"1. Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S dømmes til å betale Rana Båtfabrikk A/S, dets konkursbo, kr 335.868, med tillegg av 15% rente p.a. fra 28. september 1984 til 31. januar 1986 og med 18% p.a. fra 1. februar 1986 inntil betaling skjer.
2. Rana Båtfabrikk A/S, dets konkursbo, tilkjennes saksomkostninger for Herredsretten, Lagmannsretten og Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten med den justering som følger av konkursboets endrede påstand for Høyesterett. I det vesentlige er jeg også enig i lagmannsrettens begrunnelse, men finner å burde supplere denne på enkelte punkter.
Innledningsvis peker jeg på at saken må avgjøres etter konkursloven av 6. juni 1863 og teori og rettspraksis i tilknytning til denne loven. Under saken har det vært reist spørsmål om ikke anførselen om omstøtelse egentlig retter seg mot motregningen 15. oktober 1984, jfr. nå dekningsloven av 8. juni 1984 nr 59 §8-3. Partene har imidlertid tatt det standpunkt at det er selve kjøpet av 26. september 1984 som kreves omstøtt, og de er enige om at en omstøtelse her må føre til at man ser bort fra motregningen. Siden det avgjørende under enhver omstendighet vil være om vilkårene er til stede for omstøtelse i relasjon til kjøpet, og partene er enige om virkningene av en eventuell omstøtelse, går jeg ikke nærmere inn på spørsmålet. Anken gjelder etter sin ordlyd også rettsanvendelsen. Partenes anførsler for Høyesterett har imidlertid i alt vesentlig gjeldt bevisbedømmelsen, men i denne forbindelse har også lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse vært trukket inn, og da særlig spørsmålene om hvilke krav som skal stilles til bevisene for at kreditor ikke var i aktsom god tro og hvilken grad av aktsomhet som skal kreves. Jeg finner at disse spørsmål best kan behandles sammen med bevisbedømmelsen.
Etter den ulovfestede, subjektive omstøtelsesregel i konkurs kreves det at transaksjonen er en rettslig disposisjon fra debitors side, at disposisjonen har påført kreditorene tap, at disposisjonen har vært illojal overfor kreditorene og at medkontrahenten ved transaksjonen har opptrådt uaktsomt. Her er det på det rene at det foreligger en rettslig disposisjon som har voldt kreditorene tap. Spørsmålet er om Fiskevegnfabrikken har opptrådt uaktsomt. Uaktsomheten må rette seg mot at Båtfabrikken var insolvent og at kjøpet av de seks båtene med etterfølgende motregning derfor ville påføre de andre kreditorene tap. Spørsmålet om det foreligger en illojal opptreden, vil avhenge av situasjonen.
Det kreves ikke mer enn vanlig uaktsomhet, jfr. Rt-1966-636. Men kravene til uaktsomhet må rette seg etter forholdene i det enkelte tilfelle.
Kjøpet av de seks båtene var ekstraordinært, og Fiskevegnfabrikken visste at Båtfabrikken hadde store økonomiske vanskeligheter. Fiskevegnfabrikken deltok med dette i en transaksjon som ville sikre den dekning fremfor andre kreditorer på et tidspunkt da de som handlet for selskapet måtte eller burde forstå at faren for en nær forestående konkurs var overveldende. Jeg vil i denne forbindelse pekt på at bestillingen av båtene skjedde 20 dager etter at to representanter for selskapet må formodes å ha fått en grundig redegjørelse for Båtfabrikkens økonomiske stilling. Båtbestillingen var den største som Fiskevegnfabrikken hadde foretatt hos Båtfabrikken på flere år. I 1982, 1983 og tidligere i 1984 hadde det bare vært kjøpt båter for mellom 40.000 og 60.000 kroner hvert år. Jeg kan ikke se at det som er opplyst om rabatter og forretningsvilkår ellers kunne gi noen naturlig forklaring på et så stort båtkjøp på det daværende tidspunkt. Når det gjelder den betaling av kr 5.000 til Fiskevegnfabrikken som Nordlandsbanken foretok 20. september 1984, gjaldt den ifølge bankens brev av samme dag "leveranse av varer til Rana Båtfabrikk A/S". Det er vanskelig å se dette på annen måte enn at Fiskevegnfabrikken på dette tidspunkt ville sikre seg betaling i forbindelse med levering av et bestemt vareparti, og altså har vært meget bekymret over Båtfabrikkens betalingsevne.
Under henvisning til det som er sagt ovenfor, finner jeg ikke at det er behov for å gå nærmere inn på enkelthetene i partenes anførsler. Det må etter omstendighetene ansees på det rene at Fiskevegnfabrikken ikke var i aktsom god tro ved bestillingen av de seks båtene 26. september 1984.
Etter dette er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til de subsidiære anførsler fra konkursboet om bruk av bestemmelsene i konkursloven av 1863 §44.
Den ankende part har tapt saken og bør pålegges å betale saksomkostninger for alle retter. Overensstemmende med den innleverte omkostningsoppgave settes omkostningenes beløp til kr 126.793, hvorav kr 110.700 utgjør salær og resten utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S betaler til Rana Båtfabrikk A/S, dets konkursbo, 335.868 - trehundreogtrettifemtusenåttehundreogsekstiåtte - kroner med tillegg av 15 - femten - prosent årlig rente fra 28. september 1984 til 31. januar 1986 og 18 - atten - prosent årlig rente fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Romsdals Fiskevegnfabrikk A/S til Rana Båtfabrikk A/S, dets konkursbo, 126.793 - etthundreogtjuesekstusensjuhundreognittitre - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.