HR-1988-1656-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-21 |
| Publisert: | HR-1988-01656s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1656/1988, jnr. 826/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §185, Straffeprosessloven (1981) §416, §182, §270, §271, §388, §402, §412 |
Ved stevning innkommet til Bergen byrett 19. september 1987 reiste A subsidiært privat straffesak mot B. Stevningen gjaldt overtredelse av straffeloven §185, annet ledd, §182, annet ledd og §270 jfr. §271. Saken ble reist i medhold av straffeprosessloven §402 nr. 3. Etter at det var holdt rettsmøte under saksforberedelsen i medhold av straffeprosessloven §412, tredje ledds siste punktum avsa byretten 19. oktober 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Subsidiært privat straffesak S 390/1987 avvises.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen betaler A kr. 2.835,- - kronertotusenåttehundreogtrettifem - i saksomkostninger til det offentlige.
Byrettens grunnlag for å avvise straffesaken var straffeprosessloven §416, første og annet ledd. A påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 11. november 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr. 405,- til B.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.
Man peker på at det i lagmannsrettens kjennelse er en åpenbar skrivefeil, idet det er byrettens kjennelse, ikke dom, som stadfestes.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde feil ved lovtolking og saksbehandling.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til de avsagte kjennelser.
I kjæremålserklæringen hevdes blant annet at byretten og lagmannsretten har lagt vekt på at den kjærende part har tilbudt å frafalle straffesaken hvis kjæremålsmotparten trekker tilbake sitt krav i den sivile tvist mellom partene. Det er et misbruk av den mulighet som loven gir til forliksforhandlinger når dette brukes som argument for å avvise den private straffesak.
Kjæremålet over saksbehandlingen er begrunnet med at retten skulle ha klarlagt de faktiske forhold i tvisten ved å pålegge kjæremålsmotparten å fremlegge regnskapsbøker m.v. Det er en åpenbar misforståelse når lagmannsretten har forutsatt at pålegg om fremleggelse har vært prøvet fullt ut i den sivile tvist, idet begjæring om fremleggelse først ble fremsatt i forbindelse med den siste begjæring om gjenopptakelse
Den kjærende part har nedlagt slik påstand: Kjæremålet henvises til behandling i Høyesterett.
Dersom kjæremålet ikke henvises: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling. Tilsvar er ikke mottatt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Utvalget har da bare den kompetanse som følger av straffeprosessloven §388. I dette tilfelle kan utvalget prøve om det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling, eller om lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av en lovbestemmelse.
Den private straffesak er i dette tilfelle avvist i henhold til straffeprosessloven §416, første og annet ledd. Anførselen om saksbehandlingsfeil er begrunnet med at retten skulle ha pålagt kjæremålsmotparten å fremlegge regnskapsbøker m.v. Utvalget går ikke inn på om pålegg om fremleggelse ble tatt opp ved den opprinnelige behandling av den sivile tvist eller først i forbindelse med begjæring om gjenopptakelse av denne, idet det ikke i noe tilfelle kan være en saksbehandlingsfeil at pålegg om fremleggelse ikke er gitt i dette tilfelle. Hvorvidt det overhodet ville vært lovhjemmel for et slikt pålegg, går man heller ikke inn på.
Anførselen om at det foreligger feil lovtolking, er så vidt skjønnes begrunnet med at lagmannsretten ved tolkingen av straffeprosessloven §416, første og annet ledd, har lagt vekt på utenforliggende hensyn. Utvalget kan ikke se at dette er tilfelle. Lagmannsrettens kjennelse bygger på en skjønnsmessig vurdering der det er lagt vekt på flere momenter. NÅr det spesielt gjelder betydningen av forliksforhandlingene som er nevnt i kjæremålserklæringen, har lagmannsretten lagt vekt på at den kjærende parts primære ønske ved straffesaken er å få prøvet sine innsigelser i den sivile tvist, ikke å få kjæremålsmotparten straffet. Om dette er tilfelle, er et bevisspørsmål som utvalget ikke kan prøve. Utvalget finner ikke at det er noen feil lovtolking å legge vekt på det her nevnte forhold.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.