HR-1991-535-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-10 |
| Publisert: | HR-1991-00535k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 535 K/1991, jnr 347/1991: |
| Parter: | Rune Andersen (advokat Odd A. Drevland) mot Gjensidige Vest (advokat Leif Jæger). |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Domstolloven (1915) §179, §179, §180, §403, §66 |
Rune Andersen var ansatt i Gjensidige Vest fra 1 november 1986 til 3 juli 1990. Han sa opp 30 april 1990 i et møte med ledelsen i selskapet. Rune Andersen reiste ved stevning 4 januar 1991 søksmål mot selskapet etter arbeidsmiljøloven regler. Han gjorde gjeldende at det i realiteten forelå en rettsstridig avskjed, at denne skulle kjennes ugyldig samt krav om erstatning og oppreisning. Bergen byrett avsa 7 mai 1991 kjennelse med slik slutning: "Sak 91-00077 A/12: Rune Andersen-Gjensidige Vest behandles ikke etter arbeidsmiljøloven regler." Rune Andersen påkjærte byrettens kjennelse til lagmannsretten som 12 juli 1991 avsa kjennelse med følgende slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Rune Andersen betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Gjensidige Vest v/styrets formann kr 2000,- - totusen. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen." Rune Andersen har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmanns- retten har tolket arbeidsmiljøloven §60 jf §66 feil. Når en arbeidstaker blir utsatt for slikt utilbørlig press i en situasjon at han underskriver sin egen oppsigelse, kan dette i visse tilfeller bli rettslig behandlet som om det har vært arbeidsgiver som har foretatt oppsigelsen. Det må være den konkrete totalsituasjon som rådet på det tidspunkt den kjærende part undertegnet sin egen oppsigelse, som er avgjørende for om forholdet skal kunne henføres til de arbeidsrettslige prosessregler, og ikke etterfølgende forhold. Det gjøres også gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har avholdt muntlige forhandlinger i saken.
På grunn av feriefravær kunne forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse tidligst vedtas 24 juli 1991 som dermed var utgangspunktet for kjæremålsfristen.
Rune Andersen har nedlagt følgende påstand:
"Saken fremmes etter arbeidsmiljøloven spesielle prosessregler. Omkostningsspørsmålet utsettes til hovedsaken jfr. tvistemålsloven §179 annet ledd."
Gjensidige Vest har i sitt tilsvar prinsipalt påstått kjæremålet avvist som for sent fremsatt. Lagmannsrettens kjennelse kom frem til prosessfullmektigene 16 juli 1991. At den kjærende parts prosessfullmektig på grunn av ferie ikke vedtok forkynnelse før 24 juli 1991 forandrer ikke kjæremålsfristens utgangspunkt som er 16 juli 1991.
De innvendinger som den kjærende part har gjort gjeldende mot lagmannsrettens lovtolking retter seg i realiteten mot den bevisvurdering som herredsretten og senere lagmannsretten har foretatt, og som Høyesteretts kjæremålsutvalg er avskåret fra å prøve. I den utstrekning kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens lovtolking, bestrides det at denne er feil.
Det forhold at lagmannsretten ikke av eget tiltak lot avholde muntlige forhandlinger, kan ikke sees på som en sakdsbehandlingsfeil.
Gjensidige Vest har nedlagt denne påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. Gjensidige Vest tilkjennes saksomkostninger med kr. 4.000,-.
Subsidiært
1. Kjæremålet forkastes.
2. Lagmannsrettens kjennelse av 12. juli 1991 stadfestes.
3. Gjensidige Vest tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det må først tas standpunkt til om kjæremålet er erklært i tide. Lagmannsrettens kjennelse ble forkynt underhånden for prosessfullmektigene etter domstolsloven §179. Kjennelsen ble ekspedert fra lagmannsretten 15 juli 1991 og kom til kontoret til advokat Drevland, som den kjærende parts prosessfullmektig, 16 juli 1991. På grunn av feriefravær vedtok han imidlertid forkynnelse først 24 juli 1991. Kjæremålet ble inngitt 7 august 1991.
Når det gjelder spørsmålet om når lagmannsrettens kjennelse skal anses forkynt for den kjærende parts prosessfullmektig - og kjæremålsfristen begynne sitt løp - bygger utvalget på de retningslinjer som er trukket opp av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelsen i Rt-1977-1372 og som senere er lagt til grunn bl.a. i Rt-1989-480. Etter dette anses forkynnelse skjedd den dag advokaten ved tilbakekomst fra ferie har fått eller burde ha fått kjenskap til forkynnelsen, forutatt at ikke fraværets lengde eller andre grunner tilsier at prosessfullmektigen burde holdt seg underrettet eller sørget for at en annen vedtok forkynnelse i hans sted. Utvalget kan ikke se at det forelå slike omstendigheter i dette tilfellet. Kjæremålsmotparten har vist til kjennelsen i Rt-1989-181, men problemstillingen var en annen i den saken. I den saken som er omhandlet i Rt-1989-802 som kjæremålsmotparten også har vist til, hadde prosessfullmektigen reist på ferie etter at han hadde vedtatt forkynnelse. Utvalget finner etter dette at kjæremålet er erklært i tide.
Når det gjelder sakens realitet, bemerkes at det foreligger et videre kjæremål, der kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. §404 nr. 2 og 3.
Kjæremålsutvalget finner det klart at det ikke var noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke avholdt muntlige forhandlinger i anledning kjæremålet, jf tvistemålsloven §403 tredje ledd. Noen anmodning om en slik behandlingsform fremkom den kjærende part heller ikke med overfor lagmannsretten.
Lagmannsretten har i det "alt vesentlige" tiltrådt byrettens begrunnelse og har dessuten enkelte supplerende bemerkninger. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens kjennelse bygger på feil tolking av en lovbestemmelse. Utvalget viser for øvrig til kjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1989-1266 hvor det bl.a. uttales:
"Til den kjærende parts subsidiære anførsel om at det er feil lovtolking ikke å likestille arbeidstakernes egen oppsigelse på grunn av press fra arbeidsgiverens side med avskjed eller oppsigelse fra arbeidsgiveren bemerkes at det må bero på en konkret vurdering om det foreligger en oppsigelse fra arbeidstaker eller om realiteten er en avskjed. Kjæremålsutvalget kan verken prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse eller den konkrete lovanvendelsen, jf her også Rt-1981-1205."
Den kjærende parts anførsler retter seg i all hovedsak mot lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete lovanvendelse. Dette gjelder også anførselen om at lagmannsretten har tatt feil når den som et bevismoment har lagt vekt på at det gikk lang tid før den kjærende part tok kontakt med advokat for å følge opp saken rettslig.
Kjæremålet må etter dette forkastes, og kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Disse settes til kr. 2.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Rune Andersen 2.000,- - totusen - kroner til Gjensidige Vest innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.