Rt-1950-43
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-05-10 |
| Publisert: | Rt-1950-43 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 86/1947 |
| Parter: | Gjermund Rausandmoen (høyesterettsadvokat C. Stray) mot Nils Rausandmoen (overrettssakfører O. Vinje). |
| Forfatter: | Sorenskriverne Augdahl, Backer, hjelpedommer Tønnesen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §14, §12 |
Rettens medlemmer: Sorenskriverne Augdahl og Backer og hjelpedommer Tønnesen.
Under skiftet av fellesboet til Gunnar Rausandmoen, død i 1946, og gjenlevende hustru av 2. ekteskap oppsto der tvist om hvem av avdødes to sønner Gjermund og Nils som skulle få overta boets faste eiendommer g.nr. 14, b.nr. 2 og 15 til åsetestakst. Det var på det rene at Gunnar, da hans første hustru døde i 1925, hadde overdratt til eldste sønn Gjermund g.nr. 14, b.nr. 3 for kr. 65 000. Ved samme anledning hadde Nils fått g.nr. 14, b.nr. 14 som utgjorde ca. 500 mål skog. Selv beholdt Gunnar da b.nr. 2 og 15, hvorav b.nr. 15 besto av 450 500 mål skog med litt jord og en løe. B.nr. 2 og 15 ble av Gunnar brukt som gård til hans død. B.nr. 14 og 15 ble ved anledningen utskilt fra b.nr. 3.
Gjermund anførte blant annet at brødrene under det skifte som fant sted i 1925 hadde fått hvert sitt åsete. Det tredje åsete, måtte derfor Gjermund som den eldste ha krav på, idet de øvrige åsetesberettigede ikke hadde gjort noe åseteskrav gjeldende.
Herredsretten fant at fraskillelsen av b.nr. 14 og overdragelsen av denne eiendom i 1925 til Nils ikke tilfredsstillet kravene i odelslovens §14, idet eiendommen ikke var av den beskaffenhet at den kunne ernære en familie.
Lagmannsretten kom under dissens til samme resultat og uttalte blant annet:
Side:44
«Odelslovens prinsipp var å sikre landet en selveiende og velberget bondestand. Når odelslovens §14 bruker uttrykket «at flere familier sig derpå kunde ernære» antar man at herved er kommet til uttrykk at ikke bare den best åsetesberettigede, men også de etterfølgende, har krav på jord- eller skogsbruk som de kan ernære seg av, for at de kan sies å ha fått et åsete. Når høyesterettsdom i Rt. for 1946 405 og følgende oppstiller den begrensning heri at det er tilstrekkelig at den åsetesberettigede nr. 2 og følgende skal kunne ernære seg av den jord eller skog han får med tillegg av sin øvrige levevei, og når det samme sted endog uttales at spørsmålet om hvorvidt de stykker som de yngre søsken får, er store nok til å ernære familier, ikke skulle være av betydning, så vil man hertil bemerke at man finner en sådan fortolkning av odelslovens §14 så tvilsom at man ikke føler seg bundet av dommen som prejudikat, i ethvert fall ikke lenger enn høyst nødvendig. Denne dom angår for øvrig ikke et rent tilfelle av anvendelse av odelslovens §14. Det er der spørsmål om både §12 og §14.
Flertallet finner at det skogstykke Nils fikk i 1925, ikke kunne og ikke kan livnære en familie. Man finner dertil at Nils heller ikke utenom skogstykket hadde noe fast eksistensgrunnlag. Han har inntil 1925 ernært seg som hjemmeværende sønn. Siden 1925 har han levet av å drive sitt skogstykke samt b.nr. 2 og delvis b.nr. 15. Man anser det i øvrig bevist at det var farens mening at b.nr. 2 og b.nr. 15 iallfall ikke skulle tilfalle Gjermund ved farens død. Skal nå bruken av b.nr. 2 og b.nr. 15 fratas Nils, vil han måtte bryte opp og nå, da han er over 50 år, måtte søke annet sted hen for å prøve å eksistere. Får han derimot nå b.nr. 2 og b.nr. 15, således at han vedvarende kan drive alle tre bruk, så får han dermed nå et åsete.
På bakgrunn av den nevnte høyesterettsdom av 1946 har rettens flertall vært i atskillig tvil. Man finner imidlertid at den løsning man er blitt stående ved, ikke står i strid med hva der ved høyesterettsdommens domsslutning den gang ble avgjort. Og man finner at den løsning man er blitt stående ved, i ethvert fall er den som stemmer med odelslovens prinsipp, et prinsipp som har funnet uttrykk i §14, med hva der alltid har vært antatt i den juridiske teori, og med hva der er den vanlige rettsoppfatning hos bondestanden.»
Mindretallet kst. hjelpedommer Tønnesen, fant under tvil at b.nr. 14 måtte betraktes som et åsete.