HR-1988-1291-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-10 |
| Publisert: | HR-1988-01291s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1291/1988, jnr. 591/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeprosessloven (1981) §390, §391 |
A ble 15. september 1987 av statsadvokatene i Rogaland satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §239 annet straffalternativ og veitrafikkloven §31 første og annet ledd jfr. §22 første ledd for i beruset tilstand og for stor hastighet å ha kjørt inn i en parkert personbil og campingvogn med den følge at passasjeren i hans bil ble drept på stedet.
Ved Gulating lagmannsretts dom 9. oktober 1987 ble A dømt for overtredelse av ovennevnte bestemmelser til en straff av fengsel i ett år.
Den 16. juni 1988 krevet A straffesaken gjenopptatt med hjemmel i straffeprosessloven §390 nr. 3 b (feilskrift for §391 nr. 3). Han påberopte at nye tekniske undersøkelser viste at høyre sikkerhetsbelte bak i ulykkesbilen var blitt utsatt for overbelastning, og at det derfor var en mulighet for at han hadde sittet fastspent i høyre baksete og således ikke vært fører av bilen.
Gulating lagmannsrett avsa 18. august 1988 kjennelse med slik slutning:
"Gjenopptakelse av straffesak nr. 47/1987 tillates."
Statsadvokatene i Rogaland har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det fremholdes at betingelsene for gjenopptagelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 ikke er til stede. Påtalemyndigheten viser til at alle vitner som var på kollisjonsstedet da ulykken hendte eller som kom til umiddelbart etter, har forklart at de bare observerte to personer i bilen, nemlig tiltalte og avdøde. På bakgrunn av den umiddelbare bevisførsel for lagmannsretten må det derfor kunne legges til grunn utover enhver rimelig tvil at bare tiltalte og avdøde befant seg i bilen på ulykkestidspunktet, og at tiltalte var fører.
Domfeltes forsvarer er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens fellende dom bygger på at domfelte førte ulykkesbilen. Avdøde, som var hans samboer, ble funnet i eller ved passasjersetet foran. Vitnene B, C og D, som kom til like etter ulykken, pekte domfelte ut som fører av ulykkesbilen. De tre vitnene ble ført for lagmannsretten under hovedforhandlingen
Domfelte opplyser at han intet husker fra selve ulykken, således om hvem som førte bilen og hvor han satt. Men han peker på som en mulighet at han satt fastspent i sikkerhetsbeltet på høyre side bak, mens bilen ble ført av avdøde. Han bygger dette på en teknisk undersøkelse av sikkerhetsbeltene bak i ulykkesbilen, utført av Veritec, der konklusjonen lyder:
"Etter denne relativt korte undersøkelse må konklusjonen være at det er en klar forskjell mellom de to baksetebeltene.
Den ene siden har etter alt å dømme vært utsatt for lokal overbelastning, og dette må ansees som hovedgrunnen til den nevnte forskjellen. I hvilken grad en eventuell differanse i slitasjegrad kan ha medvirket til å forsterke forskjellen mellom de to beltene er det ikke mulig å ta eksakt stilling til. (Det synes imidlertid noe vanskelig å forklare at en eventuell generell slitasjeforskjell skulle kunne være av så lokal karakter).
I forbindelse med de utførte undersøkelser har det ikke vært mulig å knytte noen eksakt dokumentasjon til en sannsynlig sammenheng mellom overbelastning av de en setebeltet og den innledningsvis nevnte kollisjon.
Hvorvidt dette dreier seg om en ekstremt høy slitasje på den en siden (hvordan en lokal slitasje kan fremkomme så tydelig er ikke godt å forklare), eller om denne selen har vært gjenstand for overbelastninger (noe den tydelig har vært) og om dette som følge av den tidligere nevnte kollisjon lar det seg ikke, i denne undersøkelsen tydeligere dokumentere."
Den samme bilen skal en gang før ha vært utsatt for en kollisjon, men domfelte opplyser at det da ikke satt noen i baksetet. Bilen ble etter ulykken av domfelte solgt til en person som solgte bilen videre. Senere ble sikkerhetsbeltene av den daværende eier avmontert og solgt til en person hvorfra domfelte har fått dem stilt til disposisjon for undersøkelsen. Det er fremlagt erklæringer som skal vise at det dreier seg om de samme sikkerhetsbelter som de som var i bilen under ulykken.
Kjæremålsutvalget skal peke på at det for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 kreves at det nye bevis "synes egnet til å lede til frifinnelse". Man finner det klart at den tekniske undersøkelse av sikkerhetsbeltene ikke har denne karakter når det nye bevis sammenholdes med de øvrige bevis i saken, som sterkt trekker i retning av at domfelte var fører av bilen på ulykkestidspunktet.
Lagmannsretten har i sin kjennelse i gjenopptakelsessaken pekt på at domfelte var fysisk uskadd etter ulykken og at dette tyder på at han brukte sikkerhetsbelte. Man nevner i denne forbindelse at det av Biltilsynets rapport av 18. november 1986 fremgår at sikkerhetsbeltene foran ikke hadde vært i bruk. Domfelte hevder at han alltid har brukt sikkerhetsbelte. Dette skulle tyde på at han satt fastspent bak i bilen under ulykken.
I gjenopptakelsesbegjæringen hevdes det videre at domfelte etter ulykken kan ha krøpet fra baksetet frem til førersetet for å komme ut av bilen, som bare hadde to dører. Dette kan være årsaken til, hevdes det, at han av vitner som kom til stede, ble funnet i førersetet.
Kjæremålsutvalget skal peke på at det knytter seg en viss usikkerhet til den foretatte undersøkelse av to sikkerhetsbelter som skal stamme fra domfeltes bil og som ikke forut for ulykken skal ha vært utsatt for kollisjonspåkjenninger. Det har heller ikke vært gitt noen rimelig forklaring på at domfelte etter ulykken ble funnet sittende i førersetet, dersom han under kjøringen skulle ha sittet i baksetet. Det har formodningen mot seg at han umiddelbart etter ulykken skulle ha krøpet fremover til førersetet, for der å bli identifisert som bilfører av de vitner som kom til et øyeblikk etterpå. Den omstendighet at domfelte ikke var fysisk skadet ved ulykken kan bero på tilfeldige forhold. Etter utvalgets oppfatning er det nye bevis som er bragt inn i saken ikke egnet til å lede til frifinnelse.
Man er således kommet til at påtalemyndighetens kjæremål må tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.