HR-1988-1655-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-21 |
| Publisert: | HR-1988-01655s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1655/1988, jnr. 827/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §62, Straffeprosessloven (1981) §391, §392, §397 |
Ved Agder lagmannsretts dom av 20. februar 1985 ble A, født xx.xx.1951, dømt for overtredelse av straffeloven §162, annet ledd, jfr. første ledd, sammenholdt med straffeloven §62, første ledd til en straff av fengsel i 3 år og 9 måneder med fradrag av 161 dager for varetektsfengsel.
A har i brev av 5. juni 1988 begjært saken gjenopptatt. Begjæringen fremkom i brev til Ullersmo landsfengsel og den ble oversendt Agder lagmannsrett.
Den påberopte gjenopptagelsesgrunnen overfor lagmannsretten var at ett av de sentrale vitner i saken, B, nå har innrømmet å ha forklart seg falskt for lagmannsretten.
Agder lagmannsrett foranlediget at B ble avhørt ved bevisopptak, jfr. straffeprosessloven §397. B forklarte i bevisopptaket at det var riktig som han forklarte under hovedforhandlingen for lagmannsretten, at A og han hadde turer sammen til Amsterdam. Det dreiet seg imidlertid om rene fornøyelsesturer i forbindelse med at han hadde sin sportsbil til service i Hamburg. Hans egen befatning med hasjisj skjedde i samarbeid med C og en person som het D. Når han i politiforklaringene oppgav A som hovedmann, kom det av at han på forhånd var blitt instruert av C og D om å forklare seg på denne måten hvis han ble pågrepet. Han var truet med represalier av disse, og han følte seg tvunget til å avgi den uriktige forklaringen.
Ved kjennelse av 21. oktober 1988 avsa Agder lagmannsrett kjennelse i gjenopptagelsessaken med slik slutning: "Gjenopptagelse tillates ikke." A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet gjøres det gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens behandling av begjæringen. A fikk ikke tilsendt kopi av statsadvokatens uttalelse av 30. september 1988. Videre var det en feil av lagmannsretten å avsi kjennelsen før A hadde fått gitt ytterligere uttalelse i saken.
Når det gjelder sakens realitet, har A dels vist til det som er fremholdt i gjenopptagelsesbegjæringen, og som er bekreftet av B i bevisopptaket. Videre har han vist til anførsler i brev av 22. oktober 1988 hvor han bl.a. gjør rede for at C avgav falsk forklaring i straffesaken mot ham og hva som kan være grunnen til dette. Videre anføres og begrunnes at oppholdene i Nederland var av rent utdannelsesmessig og arbeidsmessig karakter.
Kjæremålet er videre utdypet i prosesskrift av 14. november 1988 hvor der også er vedlagt kopier av 2 erklæringer som skal være fra henholdsvis E og F. I erklæringene er det bl.a. gitt uttrykk for fra de to at disse ble sendt til Oslo med 4 1/2 kg hasjisj med det formål å plante hasjisjen hos A.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Utvalget kan ikke se at det foreligger noen feil ved lagmanns rettens saksbehandling som gir grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse. A skulle ha vært gjort kjent med statsadvokatens påtegning av 30. september 1988, men denne påtegningen fra statsadvokaten innebærer bare en bekreftelse av to forhold A påberopte i sitt brev til lagmannsretten av 24. juli 1988. Påtegningen inneholdt med andre ord ingen nye faktiske opplysninger i saken som A kunne ha behov for å kommentere.
A ble gjennom sin forsvarer gitt frist til 19. oktober 1988 med å uttale seg om bevisopptaket. Uttalelse ble ikke avgitt innen fristen, og kjæremålsutvalget kan da ikke se at det var noen feil av lagmannsretten å avgjøre begjæringen på det grunnlag som forelå. Det bemerkes for øvrig at Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse ved avgjørelsen, slik at kjæremålsutvalget i sin avgjørelse skal ta i betraktning de forhold A har påberopt i sitt brev 22. oktober 1988.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at det i saken ikke er grunnlag for gjenopptagelse hverken etter straffeprosessloven §391 nr. 3 eller §392, annet ledd. Utvalget tiltrer lagmannsrettens begrunnelse, og kan ikke se at de ytterligere forhold som er påberopt, kan medføre noen annen avgjørelse. Utvalget vil særlig peke på at de detaljerte politiforklaringer som foreligger fra Bs side i høy grad er egnet til å svekke troverdigheten av den avvikende forklaring han nå har fremkommet med.
Kjennelsen er enstemmig.