HR-1990-131-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-22 |
| Publisert: | HR-1990-00131k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 131 K/1990, jnr 85/1990 |
| Parter: | A (advokat Atle Helljesen) mot B (advokat Inge Bjørn Eidem). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §181, Barneloven (1981) §44, §172, §179, §404, LOV-1987-12-18-97, LOV-1987-12-18 |
I sak mellom de tidligere ektefeller A og B om omfanget av samværsretten for B til fellesbarnet C, født xx.xx.1978 inngikk partene følgende rettsforlik i rettsmøte 9. november 1989 for Stavanger byrett:
"1. B, gis vanlig samværsrett med C, født xx.xx.1978 i henhold til barneloven §44.
2. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres av dommeren."
Saken var anlagt ved stevning av 10. februar 1988 av A som ønsket en endring av tidligere inngått avtale om samværsrett og rettsforlikets pkt 1 var i samsvar med påstanden som var lagt ned i stevningen.
Saken ble deretter hevet av byretten som forlikt, og samme dag ble det avsagt egen kjennelse når det gjelder saksomkostningene med slik slutning:
"Hver av partene bærer sine omkostninger."
A påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 26. januar 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr. 1.200,- - kronerettusentohundre 00/100 - til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Lagmannsretten la til grunn at partene hadde overlatt til retten etter skjønn å treffe avgjørelse om saksomkostningene etter tvistemålsloven §175 tredje ledd slik den lyder etter lov 18. desember 1987 nr 97. Lagmannsretten kunne ikke se at byrettens omkostningsavgjørelse var i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Saksforholdet går ellers frem av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lovtolkningen av tvistemålsloven §175 tredje ledd og §181 annet ledd og saksbehandlingen ved lagmannsretten i tilknytning til tvistemålsloven §181 annet ledd.
Byretten har oversett flere faktiske forhold ved omkostningsavgjørelsen som heller ikke lagmannsretten har kommentert. De vesentligste omkostninger er voldt av motparten. As forutsetning for å inngå rettsforliket var at omkostningsspørsmålet skulle avgjøres etter tvistemålsloven §172 idet hun mente at hun hadde fått fullt ut medhold. Det er derfor ikke grunnlag for å anvende tvistemålsloven §175 tredje ledd.
Det gjøres også gjeldende at lagmannsretten har unnlatt å anvende sin rett til vurdering av fakta etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Byretten har ikke avgjort saken ved dom, og lagmannsretten må da selv vurdere om byretten bygger på riktig faktum. Det var i kjæremålet til lagmannsretten pekt på at de vesentligste omkostninger var voldt ved motpartens opptreden, og disse anførsler er ikke vurdert av lagmannsretten.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med tilsammen kr. 3.000,-."
B gjør i tilsvaret gjeldende at lagmannsretten riktig har kommet til at forliket innebærer at partene har overlatt til retten etter skjønn å treffe avgjørelse om saksomkostningene. Dette kan utvalget ikke prøve. Utvalget kan heller ikke prøve angrepet på rettsanvendelsen når det gjelder tvistemålsloven §175 tredje ledd og §181 annet ledd. Subsidiært hevdes det at det ikke er noen feil ved innholdet i lagmannsrettens kjennelse omkring disse bestemmelser. Det fremgår at lagmannsretten selv har vurdert og fastsatt saksforholdet. Lagmannsretten har ikke sett seg uten kompetanse til å bedømme sakens bevisligheter.
Den vanlige regelen ved rettsforlik er at hver av partene bærer sine egne omkostninger, men A aksepterte ikke dette. Det ble derfor i medhold av tvistemålsloven §175 tredje ledd avtalt at retten etter skjønn skulle treffe avgjørelse om dette.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Kjæremålet av 12. februar 1990 forkastes.
Subsidiært:
Gulating lagmannsretts kjennelse av 26. januar 1990 stadfestes.
I begge tilfelle tilkjennes kjæremotparten saksomkostninger for kjæremålsutvalget med kr 1.800,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404.
Lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på tvistemålsloven §175 tredje ledd slik denne lyder etter lovendringen av 18. desember 1987 nr 97. Etter overgangsbestemmelsene i denne loven, får den nye bestemmelsen imidlertid anvendelse bare for saker som bringes inn for domstolene etter ikrafttredelsestidspunktet, som var 1. april 1988. Stevning i nærværende sak ble tatt ut 10. februar 1988. Lagmannsretten har derfor bygget sin avgjørelse på en lovbestemmelse som ikke får anvendelse, og kjennelsen må av den grunn oppheves.
For kjæremålsutvalget kan det se ut som om også byretten kan ha truffet sin avgjørelse etter tvistemålsloven §175 tredje ledd slik bestemmelsen lyder etter lovendringen av 18. desember 1987. Sikkert er imidlertid ikke dette, men en ny avgjørelse av lagmannsretten vil på grunn av denne usikkerheten omkring byrettens lovanvendelse måtte oppheve byrettens avgjørelse. Ut fra praktiske hensyn finner kjæremålsutvalget at også byrettens kjennelse vedrørende saksomkostningsspørsmålet nå bør oppheves av utvalget.
Saksomkostningskravene for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg bør avgjøres av byretten ved den nye avgjørelsen, jf tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens og lagmannsrettens kjennelser vedrørende saksomkostningsspørsmålet oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i byretten.
2. Saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til byrettens nye avgjørelse.