HR-1990-1391-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-17 |
| Publisert: | HR-1990-01391s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1391/1990, jnr. 863/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §172, §388, §171, §172, §171 |
A, født xx.xx.1949 og B, født xx.xx.1944, har siden 11. april 1990 vært varetektsfengslet, siktet for forbrytelse mot straffeloven §233. Grunnlaget for siktelsen er angitt slik:
"Tirsdag den 10. april 1990 i X slo han C gjentatte ganger i hodet med en eller flere stumpe gjenstander slik at C døde av kraniebrudd med derpå følgende hjerneblødning, eller medvirket til dette".
Påtalemyndigheten begjærte 10. juli 1990 de siktede fortsatt varetektsfengslet fram til 15. oktober 1990. Det er opplyst at straffesaken da vil kunne fremmes for lagmannsretten. Den forlengede varetektsfengsling er begjært under henvisning til straffeprosesssloven §172, subsidiært §171 første ledd nr. 2.
Tromsø forhørsrett avsa 11. juli 1990 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1949 og B født xx.xx.1944, løslates når gjeldende varetektsperiode utløper 18. juli 1990 kl. 13.00."
Det er i kjennelsen uttalt at retten ikke fant at vilkårene for fortsatt varetektsfengsling etter straffeprosessloven §172 eller §171 første ledd nr. 2 var til stede.
Påtalemyndigheten påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som 16. juli 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1949, og B, født xx.xx.1944, kan med hjemmel i straffeprosessloven §172 holdes i fengslig forvaring, dog ikke ut over den 15. oktober 1990."
Nærmere om saksforholdet og anførslene fremgår av de avsagte kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved støtteskriv datert 14. august 1990 fra hans forsvarer, advokat Hjallis Bakke er kjæremålet nærmere begrunnet.
A viser til at han ble pågrepet 10. april 1990, og at straffeprosessloven §388 nr. 6 således kommer til anvendelse.
A viser til sine anførsler for forhørsretten og lagmannsretten, og gjør gjeldende at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at det forligger kvalifisert mistanke om at han forsettelig har forvoldt Cs død. Ettterforskningsdokumentene gir ikke holdepunkter for at han har påført C stump vold eller medvirket til det. A hadde et godt forhold til avdøde.
Til Ds forklaring om at A skal ha dasket over avdødes ansikt med en golvtue, har A forklart at han vasket blod av avdøde. Avdødes angivelig utsagn om "ikke slå meg" m.v, var nødvendigvis ikke myntet på A. Dasking med golvtue er for øvrig ikke særlig likt den type vold avdøde ellers ble utsatt for den dagen.
Det anføres for øvrig at de gjenstander som ble funnet i As leilighet mest sannsynlig er brukt av andre enn A. At disse ble funnnet i hans leilighet gir ikke grunnlag for å mistenke ham for medvirkning til vold mot C. Det er ingen holdepunkter i saken som indikerer at A har tilskyndet Bs voldsanvendelse mot C. At B har brukt vold mot C, har han imidlertid selv erkjent.
A har nedlagt slik påstand:
"A, født xx.xx.1949, løslates."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal peke på at selv om det er tale om et videre kjæremål har utvalget full kompetanse etter straffeprosessloven §388 nr. 6 da det er tale om å holde siktede fengsel under etterforskningen ut over seks måneder etter pågripelsen.
Utvalget finner i likhet med lagmannsretten at vilkårene for å holde A fengslet etter straffeprosessloven §172 foreligger. Utvalget er enig med lagmannsretten i at det foreligger forhold som i særlig grad styrker mistanken om at A iallfall har medvirket til det forhold som er beskrevet i siktelsen, og viser til de omstendigheter lagmannsretten har pekt på. Utvalget vil i tilknytning til dette understreke at de sakkyndige i obduksjonsrapporter uttaler at de anser det som "meget lite sannsynlig" at alle de lesjoner og brudd avdøde hadde kan være resultat av et fall i trapp.
Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at fengslingen ikke kan anses som et uforholdsmessig inngrep overfor A i betraktning av den alvorlige siktelse det er tale om.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.