HR-1990-2-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-01-04 |
| Publisert: | HR-1990-00002s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 2/1990, jnr. 977/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §185, §186, §388 |
A ble av politiadjutant ved Trondheim politikammer 6. november 1989 siktet for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, §162 annet ledd jfr. første ledd jfr. §12 nr. 3 a og straffeloven §162 annet ledd jfr. første ledd. Han ble samtidig begjært varetektsfengslet.
Ved Trondheim forhørsretts kjennelse 6. november 1989 ble han besluttet holdt i varetektsfengsel, dog ikke utover 4. desember 1989. Det ble fastsatt brev- og besøksforbud til 20. november 1989.
17. november 1989 begjærte Trondheim politikammer forlengelse av varetektsfengslingen med 12 uker og av brev- og besøksforbudet med 2 uker.
Trondheim forhørsrett avsa 17. november 1989 kjennelse med slik slutning:
"A født xx.xx.1942 kan holdes fengslet dog ikke ut over 9. februar 1990 kl. 14.00. Han underkastes brev- og besøksforbud i medhold av straffeprosessloven §186 annet ledd i de to første uker."
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett, som 1. desember 1989 avsa kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." A har i rett tid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsrettens kjennelse for så vidt gjelder forlenget varetekt på grunn av feil lovanvendelse og saksbehandling. Det anføres prinsipalt at henvisning til tidligere domfellelse her ikke kan danne grunnlag for å anvende straffeprosessloven §171 nr. 3. Det er dessuten anført at lagmannsrettens begrunnelse for å avvike fra den alminnelige 4-ukersfrist i straffeprosessloven §185 er mangelfull, alternativt at §185 er tolket feil.
Fengsling frem til 9. februar 1990 virker umotivert. Enten skulle han vært løslatt nå, eller så skulle fengsling frem til tidspunktet for hovedforhandlingen vært vurdert. Fengsling for så lang tid som til hovedforhandling i april 1990 vil være et uforholdsmessig inngrep. Uforholdsmessigheten må også bedømmes ut fra det forhold at en av hovedmennene i saken allerede er løslatt.
A har nedlagt påstand om at han skal løslates, subsidiært at fengslingsfristen reduseres til fire uker, og atter subsidiært at Frostating lagmannsretts kjennelse av 1. desember 1989 oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet og har i den forbindelse bemerket at lagmannsrettssaken vil bli søkt berammet til 12. mars 1990.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jfr. straffeprosessloven §388. I det foreliggende tilfelle gjelder kjæremålet lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling (mangelfull begrunnelse).
Lagmannsretten har funnet at det foreligger en åpenbar fare for gjentakelse og har henvist til tidligere domfellelser som også gjelder overtredelser av straffeloven §162. Etter utvalgets mening kan det ikke kreves ytterligere bebegrunnelse for at fengslingsvilkårene foreligger etter straffeprosessloven §171 nr. 3.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse Rt-1989-613 lagt til grunn at en gjentakelsesfare etter omstendighetene kan berettige fengsling utover fire uker etter straffeprosessloven §185 første ledd, fjerde punktum. I det foreliggende tilfelle har lagmannsretten funnet at den åpenbare fare for gjentakelse og de alvorlige forhold siktelsen omfatter, tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning. Lagmannsretten har dessuten uttalt at varetektsfengsling i 12 uker, av de forannevnte grunner ikke finnes å være et uforholdsmessig inngrep. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har bygget på uriktig tolking av straffeprosessloven §185 første ledd, fjerde punktum, og finner at den begrunnelse som er gitt er tilstrekkelig.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.