HR-1990-337-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-05 |
| Publisert: | HR-1990-00337k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 337 K/1990, jnr 170/1990 |
| Parter: | Margot Moe (advokat Marit Nervik) mot Finnmark fylkeskommune (advokat Arne Frønes). |
| Forfatter: | Røstad, Sinding-Larsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, §404 |
Ved stevning av 17. januar 1990 til Tana og Varanger herredsrett reiste Margot Moe sak mot Finnmark fylkeskommune med krav om at avskjedigelsen av henne som miljøarbeider ved Vadsø familie- og daghjem skulle kjennes ugyldig, samt at fylkeskommunen måtte bli dømt til å betale henne erstatning. Hun hevdet at det var begått en rekke saksbehandlingsfeil i forbindelse med avskjedigelsen og at avskjedigelsen måtte kjennes ugyldig på dette grunnlag. Feilene måtte også tillegges betydelig vekt ved vurdering av saklighetskravet.
Moe var i brev av 14. desember 1989 fra Vadsø familie- og daghjem blitt avskjediget fra stillingen etter at Fylkesteamet for HVPU, Finnmark, som har det faglige ansvaret for daghjemmet, i brev av 6. desember 1989 hadde pålagt bestyreren for daghjemmet å gi henne avskjed. Styret for daghjemmet, som i henhold til delegasjon fra fylkestinget har ansettelsesmyndighet ved daghjemmet, tiltrådte avskjedigelsen i møte 20. desember 1989.
I stevningen fremsatte Moe samtidig begjæring om rettens kjennelse for at hun hadde rett til å bli stående i stillingen inntil saken var rettskraftig avgjort.
Tana og Varanger herredsrett avsa 14. februar 1990 kjennelse i fratredelsesspørsmålet med slik slutning:
"1. Margot Moe har rett til å bli stående i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til behandlingen av hovedsaken."
Finnmark fylkeskommune påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett, som 11. april 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen fra Margot Moe om å få bli i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort, tas ikke til følge.
2. Omkostningsavgjørelsen utstår til den avgjørelse som avslutter hele saken."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Margot Moe har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg grunnet saksbehandlingsfeil. Hun hevder at kjennelsesgrunnene er mangelfulle, idet lagmannsretten overhode ikke har vurdert hennes anførsel om at avskjedigelsen er besluttet av et organ som ikke har arbeidsgiveransvar, nemlig Fylkesteamet for HVPU, Finnmark. Arbeidsgiveransvaret påhviler styret for Vadsø familie- og daghjem. Saksbehandlingsfeilen kan ha virket inn på innholdet av lagmannsrettens avgjørelse. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 11. april 1990 i sak nr. 19/1990 B oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. Omkostningsavgjørelsen utstår til den avgjørelse som avslutter hele saken."
Finnmark fylkeskommune har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Det anføres at det fra begge parters side har vært fokusert på den saksbehandling som har gått forut for avskjeden. Dette spørsmålet har således stått sentralt og er referert i partenes anførsler for lagmannsretten. Lagmannsretten har derfor lagt til grunn at det ikke foreligger slike saksbehandlingsfeil at avskjedigelsen må kjennes ugyldig. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 11. april 1990 i sak nr. 19/1990 B stadfestes.
2. Omkostningsavgjørelsen utstår til den avgjørelse som avslutter hele saken."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404.
Kjæremålet er angitt å gjelde saksbehandlingen ved lagmannsretten - nærmere bestemt lagmannsrettens kjennelsesgrunner. Det hevdes at grunnene er mangelfulle ved at de ikke behandler den kjærende parts anførsel om at beslutningen om å avskjedige henne ikke er truffet av det organ som hadde myndighet til det.
I lagmannsrettens kjennelse er det gjort rede for partenes anførsler. Det er klart fremholdt at Margot Moe hadde gjort gjeldende at avgjørelsen om avskjed av henne i realiteten var truffet av Fylkesteamet for HVPU, Finnmark, som ikke var hennes arbeidsgiver.
Dette moment burde - etter utvalgets mening - ha vært fremholdt også under lagmannsrettens avgjørelsesgrunner. Det kan imidlertid ikke være tvilsomt at lagmannsretten har vært oppmerksom på spørsmålet og funnet at innsigelsen ikke kunne føre frem. Det er dermed ikke holdepunkt for at denne mangel ved begrunnelsen kan ha hatt betydning for innholdet i lagmannsrettens avgjørelse, jf. tvistemålsloven §384 første ledd. Den kjærende parts anførsel gir således ikke grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse.
Kjæremålet vil bli å forkaste.
I samsvar med påstanden til kjæremålsmotparten bør avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstå til den avgjørelse som avslutter hele saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter hele saken.