HR-1990-4-S

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1990-01-04
Publisert:	HR-1990-00004s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lnr 4/1990, jnr 968/1989.
Parter:
Forfatter:	Røstad, Skåre, Hellesylt
Lovhenvisninger:	Reindriftsloven (1978) §34, Straffeprosessloven (1981) §100, §20, §388

Den 15. juni 1988 utferdiget politimesteren i Vadsø likelydende forelegg mot A, født xx.xx.1924, B, født xx.xx.1954 og C, født xx.xx.1959,for overtredelse av reindriftsloven §34, jf §20 første ledd. Grunnlaget for foreleggene var at de siktede i tiden 20. - 29. desember 1987 ved X i Karasjok ikke holdt tilstrekkelig vakthold over sin reinflokk. Dette medførte at rein flere ganger kom inn på og beitet på innmark tilhørende gårdbrukerne D og E. Boten ble i foreleggene satt til kr 2.000,-, subsidiært fengsel i ti dager.

Foreleggene ble nektet vedtatt, og saken oversendt Tana og Varanger herredsrett til pådømmelse. Herredsretten avsa dom 4. oktober 1989 i samsvar med foreleggene.

Advokat Hakon Kierulf, Drammen, meldte seg som forsvarer for de siktede ved brev av 29. mars 1989 og ba samtidig om å bli oppnevnt på det offentliges bekostning uten bostedsforbehold. Retten gav 3. april 1989 advokat Kierulf meddelelse om at en på dette tidspunkt ikke hadde tilstrekkelig materiale til å ta stilling til hans begjæring.

I brev av 10. oktober 1989 meddelte herredsretten følgende:

"Det vises til Deres brev av 29. mars 1989 hvor De ber om å bli oppnevnt som forsvarer i ovennevnte sak på det offentliges bekostning.

Retten finner ikke at det foreligger "særlige grunner" jfr. straffeprosessloven §100 annet ledd i denne sak som tilsier at nevnte bestemmelse får anvendelse.

Deres søknad tas ikke til følge".

Advokat Kierulf påkjærte herredsrettens avgjørelse til Hålogaland lagmannsrett som 23. november 1989 avsa kjennelse med slik slutning: "De siktedes begjæring om å få offentlig oppnevnt forsvarer tas ikke til følge." Saksforholdet og den kjærende parts anførsler fremgår av lagmannsrettens kjennelse.

Advokat Kierulf har på vegne av A, B og C påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålene er erklært i medhold av straffeprosessloven §388 nr 2 og nr 3. Det påstås å foreligge rettsanvendelsesfeil ved at lagmannsretten har stilt for strenge krav til betingelsene for oppnevnelse av offentlig forsvarer.

Det er i kjæremålet uttalt følgende: "Bakgrunnen for innføring av bestemmelsene i straffeprosessloven §100 annet ledd, var blant annet at det skulle være en generelt større adgang til å få oppnevnt offentlig forsvarer i mer kompliserte forseelsessaker.

Nærværende sak påstås å være mer komplisert enn lagmannsretten har lagt til grunn. Omfanget av reineiernes vokteplikt i medhold av av reindriftsloven §20 er på ingen måte avklart ved Høyesteretts tidligere avgjørelser.." De kjærende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 23. november 1989 i sak nr 134/89 C oppheves.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."

Påtalemyndigheten har i anledning av kjæremålet uttalt at man er enig i den vurdering Hålogaland lagmannsrett har gjort, og at man ikke kan se at det i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg fremkommer nye momenter.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse etter kjæremål. Ved et slikt videre kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse, jf straffeprosessloven §388.

Det er i kjæremålserklæringen bemerket at kjæremålene er hjemlet i §388 nr 2 og 3.

Det er ikke søkt påvist at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling, jf §388 nr 2.

I forhold til bestemmelsen i §388 nr 3 er utvalgets kompetanse begrenset til å gjelder tolking av lovforskrift - her straffeprosessloven §100. Utvalget er etter loven avskåret fra å prøve bevisbedømmelsen og subsumsjonen.

Utvalget kan ikke se at det hefter noen feil ved lagmanns rettens tolking av regelen i §100.

Kjæremålene må etter dette forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålene forkastes.