HR-1990-403-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-06 |
| Publisert: | HR-1990-00403k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 403 K/1990, jnr 280/1990 |
| Parter: | A (advokat Geir Hovland) mot B (advokat Kjell Holden). |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §402, §404, Barneloven (1981) §46, §48 |
A og B inngikk ekteskap 10. august 1985. De har ett barn sammen, datteren C født xx.xx.1986. De ble separert 22. desember 1987 og er senere skilt. C bor hos moren, og partene har felles foreldreansvar. Partene inngikk 26. april 1989 rettsforlik i Oslo byrett om farens samværsrett. B ble 26. januar 1989 anmeldt til politiet mistenkt for seksuelle overgrep mot sin datter, men saken ble henlagt. Henleggelsen er påklaget av A. B har siden 20 mai 1989 ikke hatt samvær med datteren. Ved stevning av 12. juli 1989 til Oslo byrett har A reist sak mot B med påstand om at B ikke skal ha samværsrett med datteren, og at hun alene skal ha foreldreansvaret. Hun begjærte samtidig midlertidig avgjørelse etter barneloven §46 om at B skulle nektes samvær med datteren inntil saken var rettskraftig avgjort. Saksanlegget var særlig begrunnet i den foreliggende mistanke om seksuelle overgrep fra Bs side.
Etter at rettsmøte var holdt, avsa Oslo byrett 24. oktober 1989 kjennelse med slik slutning:
"B skal inntil dom er avsagt i byretten ha rett til følgende samvær med datteren C født xx.xx.1986: Hver onsdag fra kl. 16.00 til kl. 19.00, første gang den 1. november 1989, og annenhver lørdag fra kl. oktober 00 til kl. 19.00, første gang lørdag den 4. november 1989.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår inntil dom er avsagt i hovedsaken."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 20. november 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"Byrettens kjennelse stadfestes.
Spørsmålet om saksomkostninger i kjæremålssaken utstår."
Da B fortsatt ble nektet samvær med datteren, fremsatte han 1. desember 1989 begjæring til Oslo namsrett om tvangsbot etter barneloven §48. Etter at rettsmøte var holdt, avsa namsretten 11. mai 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. A tilpliktes å betale til statskassen en tvangsmulkt på 3.000,- - tretusen - kroner for hver gang B ikke får anledning til å utøve sin rett til samvær med datteren C, født xx.xx.1986, som bestemt i Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 20. november 1989.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
A påkjærte kjennelsen til lagmannsretten. I kjæremålserklæringen ble det bedt om at det ble holdt bevisopptak av klinisk pedagog C, miljøterapeut E, sjefpsykolog F, psykolog G og psykolog H. De tre første arbeider ved Barnepsykiatrisk klinikk ved Universitetet i Oslo, og de to siste er oppnevnt som sakkyndige i Oslo byretts sak. Det var fremlagt rapporter i saken både fra Barnepsykiatrisk klinikk og de sakkyndige. Lagmannsretten avsa 18. juli 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse skal A betale B saksomkostninger for lagmannsretten med 2000,- - to tusen - kroner."
Lagmannsretten fant saken tilstrekkelig opplyst og tok ikke begjæringen om bevisopptak til følge.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil som har ført til at lagmannsretten har lagt et feil faktum til grunn for sin kjennelse. Konflikten i denne saken er knyttet til mistanken om at B har begått incestovergrep mot datteren. Lagmannsretten gir uttrykk for synspunkter som det overhodet ikke er dekning for i det materiale som foreligger fra de oppnevnte sakkyndige og fra Barnepsykiatrisk klinikk. Det er derfor uforsvarlig saksbehandling når bevisopptak ikke ble foretatt slik som det ble bedt om. Lagmannsretten har ikke hørt hva de sakkyndige mener om tvangsfullbyrdelse av ukontrollert samværsrett.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 18. juli 1990 oppheves.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter."
B bestrider i tilsvaret at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. Den saksbehandlingsfeil som visstnok påberopes, er at lagmannsretten har foretatt en bevisvurdering som A er uenig i.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
2. Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
3. I begge tilfelle: Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 2.500,-." Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf. tvistemålsloven §404. I det foreliggende kjæremål er anført at lagmannsretten har gjort en saksbehandlingsfeil ved ikke å etterkomme den kjærende parts krav om bevisopptak etter tvistemålsloven §402. Dette spørsmål kan utvalget prøve, jf. §404 nr. 2.
Utvalget vil bemerke at kjæremålsretten etter §402 må ha en forholdsvis vid adgang til å vurdere om krav om bevisopptak skal etterkommes. Avgjørelsen må bygge på en vurdering av om det allerede foreliggende bevismateriale gir et tilstrekkelig grunnlag for avgjørelsen. Denne vurdering har lagmannsretten foretatt, og utvalget kan ikke se at dette standpunkt var uriktig.
Kjæremotparten må tilkjennes saksomkostninger også for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 1.000,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 1.000,- - tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.