HR-1990-435-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-13 |
| Publisert: | HR-1990-00435k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 435 K/1990, jnr 284/1990 |
| Parter: | A.S Factoring Finans (Advokatene Enqvist, Rein & Arentz Brænd ANS v/advokat H.M. Arentz Brænd) mot Magnar Eikeland A/S (advokat Kirsten Clausen). |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §404, Panteloven (1980) §4-10, §164 |
Scansales Miko A/S hadde en avtale med A.S Factoring Finans om avhendelse av enkle krav i sikringsøyemed, jf. panteloven §4-10. Scansales Miko A/S fakturerte i juni 1987 Magnar Eikeland A/S for leverte varer med til sammen kr. 58.689,-. Det gjaldt fire originalfakturaer som alle var notifikasjonsstemplet om at fordringen etter fakturaen var overdratt til til A.S Factoring Finans, og at betaling med befriende virkning kun kunne skje til A.S Factoring Finans. Sammen med hver faktura ble det sendt en fakturakopi som ikke var påført notifikasjonsstempel. Fakturakopiene gikk i forfallsmappen slik at betaling ved forfall i juli 1987 skjedde til Scansales Miko A/S. En tid senere gikk Scansales Miko A/S konkurs, og A.S Factoring Finans rettet da påny krav om betaling fra Magnar Eikeland A/S som bestred kravet. Ved stevning 5. april 1988 til Sandnes herredsrett reiste A.S Factoring Finans søksmål mot Magnar Eikeland A/S og gjorde kravet gjeldende. Et av tvistepunktene under saken var om A.S Factoring Finans hadde sendt og om Magnar Eikeland A/S hadde mottatt meldinger om factoringsamarbeidet.
Herredsretten avsa 26. juni 1989 dom med slik rettet domsslutning:
"1. Magnar Eikeland A/S dømmes til innen 2 - to - uker for denne doms forkynnelse å betale til A.S Factoring Finans kr. 78.422,- - kroner syttiåttetusenfirehundreogtjueto- med 18 - atten - % årlig rente av kr. 58.689,- fra 2. juni 1989 til betaling skjer, samt inkassosalær kr. 2.900,- kroner totusennihundre -.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A.S Factoring Finans påkjærte omkostningsavgjørelsen til Gulating lagmannsrett som 2 januar 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse (domsslutningens pkt. 2) oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen betaler Magnar Eikeland A/S i saksomkostninger for lagmannsretten kr. 2.780,- - totusensjuhundreogåtti kroner - til A/S Factoring Finans."
Lagmannsretten kunne ikke av domsgrunnene se at herredsretten hadde vært i tvil om utfallet, og det var i strid med loven å alene legge vekt på en rimelighetsvurdering av det forhold at Magnar Eikeland A/S var rettslig forpliktet til å betale det omstridte beløp om igjen.
Etter at saken var hjemvist avsa herredsretten 15. mars 1990 tilleggsdom med slik slutning:
"Partene bærer hver sine omkostninger."
Etter at herredsretten hadde fastslått at den hadde uttalt seg uheldig ved særlig å vise til rimelighetsbetraktninger uttalte den videre:
"Rettens mening var at det i utgangspunktet forelå tvil, og dessuten - i tillegg til denne tvilen - forelå sterke rimelighetshensyn. Imidlertid ble dette uttrykt særdeles uheldig.
Retten vil imidlertid vise til at den nevnte formulering ikke utelukker andre hensyn, selv om retten ikke uttrykkelig anførte slike.
Retten har således ikke nærmere begrunnet den faktiske tvil som gjorde seg gjeldende vedrørende Eikelands prinsipale innsigelse om betaling i aktsom god tro og det avgjørende bevisspørsmål i den forbindelse; om
Eikeland hadde mottatt melding om at Factoring var rett kreditor for fakturaene fra Miko. Retten viser i den forbindelse til domsslutningens side 7 og 8 hvor den nærmere bevisvurdering i den forbindelse fremgår.
Det fremgår her at retten fant at det forelå sannsynlighetsovervekt for at brevene både var sendt av Factoring og mottatt av Eikeland. Retten har her basert seg på en sannsynlighetsvurdering.
Det ligger i dette at retten har vært i tvil vedrørende notifikasjonsspørsmålet, men at retten ved en sannsynlighetsvurdering har funnet notifisering mer sannsynlig enn ikke-notifisering og således avgjort bevisspørsmålet.
Retten vil i tillegg til det som er anført i domsgrunnene også bemerke at det i denne forbindelse forelå en tvil av betydelig sannsynlighetsvekt. Men at denne tvilen dog ikke utgjorde en sannsynlighetsovervekt.
Tvilen har således vært rimelig.
Det er denne tvilen vedrørende sakens faktiske side som har vært avgjørende for saksomkostningene, selv om dette beklageligvis er uttrykt uheldig og ufullstendig i domspremissene, som påpekt av lagmannsretten.
Rimelighetshensyn er så kommet inn som et tilleggsmoment.
På bakgrunn av sakens bevisligheter som anført overfor, finner retten at det avgjørende for omkostningsavgjørelsen er at sakens faktum var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten.
Etter dette finner retten å la unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, 1. alt. komme til anvendelse ved at den tapende part ikke pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger."
A.S Factoring Finans påkjærte kjennelsen til lagmannsretten som mente å påvise en logisk brist i tilleggsdommen. Herredsretten avga uttalelse i anledning kjæremålet og oppsummerte slik:
"Det var tvilen angående den generelle notifikasjon som var avgjørende for rettens saksomkostningsavgjørelse og som det er redegjort nærmere for i tilleggsdommen."
Lagmannsretten avsa 22. juni 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. A/S Factoring Finans betaler i saksomkostninger kr. 2.100,- til Magnar Eikeland A/S innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
A.S Factoring Finans har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres prinsipalt gjeldende at lagmannsrettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner, jf. tvistemålsloven §164, jf. §404 nr. 2. I kjæremålserklæringen til lagmannsretten ble det anført at den faktiske tvil herredsretten ga uttrykk for ikke kunne foreligge, og at den da heller ikke kunne hjemle bruk av unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Lagmannsretten burde drøftet om herredsrettens faktiske tvil med hensyn til mottak av generell notifikasjon var en tvil som det var anledning til å ta hensyn til etter tvistemålsloven §172 annet ledd. Det var på det rene at notifikasjon var gitt på fakturaene, og lagmannsretten har ikke tatt stilling til dette temaet.
Dersom lagmannsrettens premisser finnes tilstrekkelig, hevdes det at subsidiært at avgjørelsen er i strid med tvistemålsloven §172 annet ledd, jf. §404 nr. 3. Tvilen det er gitt uttrykk for må som sådan ligge utenfor anvendelsesområdet for tvistemålsloven §172 annet ledd, og dette forhold kan lagmannsretten ikke være avskåret fra å overprøve.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. A/S Factoring Finans tilkjennes saksomkostninger i det videre kjæremålet med kr. 2.900,-. heri inkludert kjæremålsgebyr stort kr. 800,-."
Magnar Eikeland A/S har i tilsvaret bestridt at det foreligger saksbehandlingsfeil. Kjennelsesgrunnene er ikke mangelfulle og den type tvil det her gjelder kan ikke lagmannsretten overprøve. Når det gjelder lovanvendelsen er det ikke grunn til å kreve herredsrettens anvendelse av tvistemålsloven §172 annet ledd endret.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Det videre kjæremål forkastes.
2. Magnar Eikeland A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr. 1.500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf. tvistemålsloven §404. Det foreliggende tilfellet gjelder kjæremålet lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - og dens tolking av tvistemålsloven §172. Begge anførsler kan prøves, jf. §404 nr. 2 og 3.
Lagmannsretten har i det foreliggende tilfelle lagt til grunn den tvil herredsretten har funnet forelå med hensyn til om kjæremotparten var blitt tilstrekkelig notifisert om factoringavtalen ved de brev om dette som kjæremotparten hevder er utsendt. Den kjærende parts poeng er at orientering om factoringavtalen også var gitt på fakturaoriginalen, og at spørsmålet om bevistvil med hensyn til om de nevnte brev var kommet fram, var uten reell interesse.
Utvalget er enig med den kjærende part. Herredsretten har lagt til grunn at det var gitt notifikasjon på fakturaene. Dette er i og for seg tilstrekkelig til at det ikke kan foreligge aktsom god tro ut fra en riktig anvendt aktsomhetsnorm. Saksomkostningsavgjørelsen er da i strid med loven. Dette spørsmål kunne lagmannsretten ha prøvet og det må etter omstendighetene anses som en saksbehandlingsfeil at dette ikke er gjort. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Den kjærende part har lagt ned påstand om saksomkostninger. Påstanden tas til følge. I samsvaret med påstanden settes beløpet til kr. 2.900,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Magnar Eikeland A/S til A.S Factoring Finans 2.900,- - totusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.