HR-1990-442-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-13 |
| Publisert: | HR-1990-00442k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 442 K/1990, jnr 271/1990 |
| Parter: | Kone OY (advokat Jens Chr. Hauge jr.) mot Munck International A/S, (advokat Stein Inge Spurkland) dets konkursbo. |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §32, §404, §452 |
Ved Bergen skifteretts kjennelse 3. mars 1988 ble det åpnet gjeldsforhandlinger i Munck International A/S. Dette selskapet er eid av Muncknor A/S, som igjen er eid av Munck Group AG i Sveits. Munck Group AG eies av Jan H. Hansen, som også var daglig leder i Munck International A/S. Under gjeldsforhandlingene ble det klarlagt at Munck International A/S trengte ny tilførsel av egenkapital, og man kom i forhandlinger med det finske selskapet Kone Oy. Ved brev 24. august 1988 til gjeldsnemnda bekreftet Kone Oy at de på nærmere betingelser som fastsatt i brev 23. juni 1988 ville skyte inn 12 millioner kroner mot å få 40 % av aksjene i Munck Group AG. Pengene skulle deretter tilføres Munck International A/S som aksjekapital og ansvarlig lån. Endelig skriftlig avtale ble inngått 17. oktober 1988. Som avtalepart benyttet Kone Oy sitt nederlandske datterselskap Kone BV, mens avtalen på den annen side er undertegnet av Jan H. Hansen og Munck Group AG ved Jan H. Hansen. Av artikkel 12.05 i avtalen fremgår det at enhver uoverenstemmelse og ethvert krav som utspringer av avtalen eller har tilknytning til avtalen eller påstått brudd på avtalen, skal avgjøres ved Stockholm Chamber of Commerce. Da betalingstidspunktet kom i november 1988 unnlot Kone Oy å betale da de mente at betingelsene for dette ikke var oppfylt fra den annen side. Munck International A/S gikk da konkurs, og ved stevning 29. august 1989 til Drammen herredsrett reiste konkursboet sak mot Kone Oy og la ned påstand om en erstatning på 20 mill kroner med tillegg av renter og saksomkostninger. Det ble vist til at Kone Oy hadde verneting i Drammen ved at de hadde et datterselskap der og tilgodehavende i datterselskapet, jf. tvistemålsloven §32. Konkursboet bygget erstatningskravet på at det av Kone Oys brev 24. august 1988 hadde oppstått et direkte avtaleforhold mellom Kone Oy og Munck International A/S v/gjeldsnemnda. Kone Oy gjorde i tilsvaret gjeldende at det påståtte avtalebruddet måtte referere seg til avtalen 17. oktober 1988, og at saken derfor måtte avvises under henvisning til inngått vernetingsavtale og avtale om at tvistemål skulle avgjøres ved voldgift.
Etter at rettsmøte var holdt til behandling av avvisningsspørsmålet avsa Drammen byrett 7. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 232/89 A ved Drammen byrett avvises.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Konkursboet påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 18. juli 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises ikke. Den hjemvises til fortsatt behandling ved Drammen byrett.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes, jf. tvistemålsloven §179 første ledd i. f."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Kone OY har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder feil lovtolkning, subsidiært mangelfull/uklar begrunnelse, jf. tvistemålsloven §404 nr. 3 og 2. Det hevdes at saken må avvises under henvisning til voldgiftsavtale. Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §452 annet ledd om at voldgiftsavtalen må inngås skriftlig for strengt etter ordlyden. Det kan ikke være riktig at man i tillegg til skriftlighetskravet må operere med et krav om at alle må ha tiltrådt voldgiftsavtalen uttrykkelig gjennom påtegning på avtaledokumentet. Det er tilstrekkelig at selve voldgiftsavtalen er skriftlig når vedtagelsen kan bevises på annen måte.
Munck Group AG er morselskap for en rekke datterselskaper i et konsern. Det kan ikke være riktig lovtolkning at et morselskap ikke binder datterselskapet, ganske særlig når avtalen spesielt viser at den gjelder datterselskapet. Det er regelen at avtale ved overtagelse av konsern skrives ved morselskapet. Hvis Munck International A/S skulle vært inkludert, måtte forøvrig hvert eneste datterselskap være nevnt. Dette har forøvrig sammenheng med at Jan H. Hansen var legitimert og han aksepterte at Munck International A/S var dekket av avtalen. Det må også tas hensyn til den kutyme som foreligger på området. Konkursboet har også under saken ved sin prosessfullmektig erkjent at avtalen mellom Kone Oy og Munck International A/S er innarbeidet i oktoberavtalen.
Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er mangelfullt/uklart begrunnet ved at den ikke tar stilling til hvorvidt Munck International A/S som begunstiget tredjeperson i avtalen er bundet av voldgiftsklausulen. Lagmannsretten har heller ikke drøftet anførselen om at skifterettens kjennelse om stadfesting av akkorden også dokumenterer at kapitalen skulle sikres i en etterfølgende avtale.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt: Saken avvises.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling.
2. Kone Oy tilkjennes saksomkostninger."
Konkursboet har i tilsvaret bestridt at lagmannsrettens kjennelse er basert på feil tolkning av lovforskrift. Det bestrides også at det foreligger noen feil ved saksbehandlingen ved lagmannsretten.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Munck International A/S, dets konkursbo, tilkjennes saksomkostninger for alle instanser."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens kjennelse om fremme av en sak som byretten avviste. I det videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse, har utvalget begrenset kompetanse, jf. tvistemålsloven §404. Det som kan prøves, er om det er begått feil i saksbehandlingen ved lagmannsretten eller om lagmannsretten har tolket noen lovforskrift uriktig. Den konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve. Lagmannsretten må forstås slik at det ikke er tilstrekkelig klart at Munck International A/S er part i avtalen av 17. oktober 1988 eller senere har tiltrådt avtalen eller dens voldgiftsbestemmelse. Den bevisbedømmelse og avtaletolking som er foretatt, kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Utvalget er enig med lagmannsretten at man i tvilstilfelle bør bygge på at voldgiftsavtale ikke er inngått. Utvalget kan ikke se lagmannsretten har lagt til grunn at en tiltredelse av voldgiftsavtalen nødvendigvis måtte ha skjedd i form av en underskrift, og finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmål. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av tvistemålsloven §452.
Utvalget finner ikke det er mangler ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner som kan føre til opphevelse. Spørsmålet om Munck International A/S som datterselskap av Munck Group AG var å anse som begunstiget ved en tredjemannsavtale uten å være part i denne, er riktignok bare nevnt av lagmannsretten uten nærmere drøftelse, men lagmannsrettens standpunkt til spørsmålet er tiltrekkelig klart. Lagmannsretten har ikke omtalt det som er sagt i kjæremålstilsvaret til lagmannsretten i tilknytning til skifterettens kjennelse om stadfestelse av akkorden. Anførselen har utvilsomt vært kjent av lagmannsretten, og etter lagmannsrettens vurdering av avtaleforholdene kan det ikke ha betydning at anførslen ikke er særskilt behandlet.
Kjæremålet vil etter dette bli å forkaste.
Kjæremålsmotparten har lagt ned påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for alle instanser. Utvalget finner at omkostningsavgjørelsen bør utstå i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §179 første ledd i.f.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår i samsvar med tvistemålsloven §179 første ledd i.f.