HR-1990-480-S

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1990-03-22
Publisert:	HR-1990-00480s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lnr 480/1990, jnr. 795/1989.
Parter:
Forfatter:	Sinding-Larsen, Bugge, Dolva
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §388

A ble den 20. mars 1989 ilagt kr. 300,- i gebyr av B for å ha parkert personbil ..-..... i strid med skilt 372 "Parkering forbudt" i X.

A påklaget gebyrileggelsen til Bergen forhørsrett som 11. juli 1989 avsa kjennelse med slik slutning:

"Klagen forkastes".

A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Den 28. september 1989 avsa lagmannsretten kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes."

Saksforholdet og de anførsler som er fremsatt for byretten og lagmannsretten fremgår av de nevnte kjennelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i kjæremålet bl.a. uttalt følgende:

"Bakgrunnen for dette kjæremål er at jeg mener at både forhørsretten og lagmannsretten ikke legger noen vekt på de regler som Vegdirektetoratet har gitt for arbeidsvarsling. Hverken forhørsretten eller lagmannsretten begrunner hvorfor de ser bort fra gjeldende regler.

Det er riktig at det var fattet lovlig vedtak om skiltingen men skiltet var ikke plassert etter de regler som gjelder for varsling av arbeid på veg.

I Statens vegvesens Håndbok - 051, heter det i pkt. 1.3.2. underpunkt 7: "Permanent skilt som kan virke misvisende må fjernes eller tildekkes mens arbeidet pågår."

Retten har sett helt bort fra dette og forholder seg kun til det faktum at skilt 370 "Stans forbudt" gjaldt nordover og skilt 372 "Parkering forbudt" gjaldt i fartsretningen.

Jeg mener at lagmannsretten i denne sak har unnlatt å ta hensyn til et viktig prinsipp innen norsk rettspraksis, nemlig at tvilen skal komme "tiltalte" til gode.

Et annet moment er at når jeg ble ilagt dette gebyret var anleggsarbeidet ... for lengst avsluttet....."

A har i skriv 7. desember 1989 også anført at B ikke hadde anledning til å sette opp eller endre skiltinstallasjoner.

A har nedlagt påstand om at B refunderer gebyret som han har betalt og betaler saksomkostningene.

B har til As anførsler uttalt følgende:

"Klager gjør et poeng av at det permanente skilt - "Stans forbudt" m/underskilt 828.2 - skulle vært tildekket når midlertidig "Parkering forbudt" skilt settes opp. Det er feil!! Det permanente skilt m/underskilt gjelder i nordvestlig retning, mens det midlertidige "Parkering forbudt" skilt gjelder i sydøstlig retning. Den permanente og den midlertidige skilting utfyller hverandre på en slik måte at hele gatelengden er belagt med parkering/stans forbudt som muliggjør opprydning. En kan ikke se at skiltingen kan misforstås. Gebyret er korrekt ilagt"

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og kjæremålsadgangen, og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse, er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388.

Kjæremålserklæringen er ikke utformet med sikte på vilkårene i §388. De kjæremålsgrunner som eventuelt kunne være aktuelle, er lagmannsrettens saksbehandling (§388 nr. 2) og "tolkning av en lovforskrift " (§388 nr. 3). Det sistnevnte alternativ gir bare adgang til å påkjære selve lovtolkningen, ikke den konkrete rettsanvendelsen.

Kjæremålserklæringen bygger ikke på at noen lovforskrift er uriktig tolket. I et senere skriv av 7. desember 1989 har den kjærende part hevdet at B ikke hadde anledning til å sette opp skiltinstallasjoner. Imidlertid er det heller ikke her vist til noen lovbestemmelse eller forskriftsbestemmelse som skal være feiltolket. Og det dreier seg under enhver omstendighet om et spørsmål som ikke ble tatt opp for lagmannsretten. Det foreligger derfor på dette punkt ingen lovtolkning fra lagmannsrettens side som kan gi grunnlag for et kjæremål. Det kan heller ikke sees at det foreligger saksbehandlingsfeil som kan gi grunnlag for opphevelse av lagmannsrettens kjennesle.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.