HR-1990-541-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-25 |
| Publisert: | HR-1990-00541k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 541 K/1990, jnr 354/1990 |
| Parter: | X (advokat Ingrid Bø Lædre) mot Y (advokat Per A Gulbrandsen). |
| Forfatter: | Bugge, Gjølstad, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Barneloven (1981) §44, §404 |
I tvist mellom X og Y om separasjon, foreldreansvar, daglig omsorg og bruksrett til bolig m.v. traff Oslo byrett ved kjennelse 27. juli 1990 midlertidig avgjørelse blant annet om samværsrett til fellesbarnet D. Kjennelsen har på dette punkt slik slutning:
"Y gis foreløpig ikke rett til samvær med sin datter D, født xx.xx.1989."
Y påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 13. september 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Y skal ha samværsrett med sin datter D, født xx.xx.1989, en ettermiddag hver uke fra kl. 1500 til 1800, første gang første uke i oktober 1990. Samværene skal finne sted i X's hjem hvis hun ønsker dette, ellers etter hennes valg enten hos Y's foreldre, hans morfar eller onkel og tante.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd."
X har i rett tid påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun anfører at lagmannsretten har tolket barneloven §44 tredje ledd feil. Det gjøres gjeldende at det beste for D vil være at faren ikke får samværsrett. Slik situasjonen har utviklet seg, lar heller ikke den samværsordning lagmannsretten har lagt opp til, seg praktisere. Lagmannsretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på Y's alkoholproblemer som har forverret seg drastisk etter rettssaken i Oslo byrett.
Det finnes ingen egnede steder for utøvelse av farens eventuelle samværsrett. Selv er hun oppriktig redd ham, og tør ikke ta ham inn i sitt nye hjem. Samvær bør utstå til Y har fått orden på livet sitt og lært seg å takle sine alkoholproblemer.
X har nedlagt slik påstand:
"1. Oslo byretts kjennelse av 27. juli 1990 stadfestes.
2. X tilkjennes saksomkostninger både for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Y har tatt til motmæle. Han anfører at den kjærende part angriper lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse og ikke fortolkningen av barneloven §44 tredje ledd. Forøvrig har han bestridt at han nå misbruker alkohol. Han fremholder at samvær godt kan finne sted på en av de måter lagmannsretten har gitt anvisning på.
Y har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 13. september 1990 stadfestes.
2. Y tilkjennes saksomkostninger både for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot en kjennelse avsagt av lagmannsretten etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er etter tvistemålsloven §404 nr 2 og 3 begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling eller dens tolkning av en lovforskrift.
Det som er anført i kjæremålet, gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse som ikke kan overprøves av utvalget.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket barneloven §44 tredje ledd på noen uriktig måte. Kjæremålet må derfor avvises.
Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget med kr 1.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler X til Y 1.000,- - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.