HR-1990-560-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-01 |
| Publisert: | HR-1990-00560k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 560 K/1990, jnr 341/1990 |
| Parter: | Mikal Røv (advokat F B Sigmond Holger Skei v/advokat Hans P Bjerring) mot Surnadal kommune (advokat Odd Larhammer). |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §54a, Tvistemålsloven (1915) §181, §2, §54 |
Kjennelse:
Nordmøre herredsrett avsa 10 mai 1989 avtaleskjønn i forbindelse med at blant andre Mikal Røv og Holger Skei skulle avstå grunn til adkomstvei til Brekkøya Camping. Erstatningen ble satt til 30 kroner pr m2, og det ble ikke tilkjent ulempeserstatning.
Mikal Røv og Holger Skei krevet overskjønn. Frostating lagmannsrett avsa 17 august 1990 overskjønn hvor erstatningen ble satt til 14 kroner pr m2. Hva saksomkostningsspørsmålet angår, har overskjønnet slik slutning:
"I saksomkostninger betaler Mikal Røv og Holger Skei, en for begge og begge for en, kr 17050,- - syttentusenogfemti 00/100 - kroner - til Surnadal kommune v/h.r.advokat Odd Larhammer, Molde, innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av overskjønnet."
Mikal Røv og Holger Skei har i rett tid påkjært overskjønnets saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, idet de hevder at omkostningsavgjørelsen er lovstridig, subsidiært at avgjørelsen er så mangelfullt begrunnet at lovanvendelsen ikke kan prøves.
De kjærende parter gjør gjeldende at de burde ha vært tilkjent omkostninger. En vesentlig beveggrunn for de kjærende parter for å kreve overskjønn var at de bestred riktigheten av å foreta verdikorrigering på grunn av at det ble lagt offentlige vann- og kloakkledninger i området. Kommunen frafalt imidlertid kravet om fradrag for vann- og kloakkledninger etter at overskjønnsretten hadde vært på befaring. Underskjønnet bygget her på feil bevisbedømmelse, noe som må ha gitt rimelig grunn til å begjære overskjønn. - Subsidiært hevdes at overskjønnets begrunnelse på dette punkt er så mangelfull at verken lovtolkning eller subsumpsjon kan prøves.
De kjærende parter hevder videre at betingelsene for å idømme dem selv omkostninger, ikke er til stede. Kommunen frafalt først etter befaringen kravet på fradrag. Det er forholdene på tidspunktet for fremsettelse av overskjønnsbegjæringen som er avgjørende etter skjønnsprosessloven §54a tredje ledd. Av forarbeidene til bestemmelsen fremgår at bestemmelsen er ment for de ekstreme tilfelle. I det foreliggende tilfelle var det ikke åpenbart urimelig å kreve overskjønn. Subsidiært gjøres det gjeldende at siden det dreiet seg om en unntakssituasjon, burde overskjønnsretten gitt en mer konkret begrunnelse for hvorfor det var åpenbart urimelig å kreve overskjønn.
Mikal Røv og Holger Skei har nedlagt slik påstand:
"1. Omkostningsavgjørelsen i Frostating lagmannsretts overskjønn av 17. august 1990 oppheves.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Surnadal kommune har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at den begrunnelse overskjønnsretten ga for størrelsen på de kjærende parters tap må ha fremstått som den åpenbart riktige. Annen erstatning enn jordbruksverdien kunne det ikke bli tale om. Jordbruksverdien ville være upåvirket av de kommunale investeringer i området. Dette var da også bakgrunnen for at kravet om reduksjon i erstatningen for kommunens utgifter til vann- og kloakk, ble frafalt. Etter kommunens mening burde det fremstått som klart at underskjønnets verdsettelse ville bli redusert av overskjønnet - ikke på rent skjønnsmessig grunnlag, men fordi underskjønnet bygget på feil rettsanvendelse.
Surnadal kommune har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes, og Surnadal kommune tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget."
Mikal Røv og Holger Skei har i et senere prosesskrift til utvalget imøtegått kjæremålstilsvaret.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Utvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsen i tvistemålsloven §181 annet ledd, jf skjønnsloven §2. Utvalget kan bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Man er bundet av overskjønnets vurdering av sakens beviser.
Det foreligger to spørsmål, nemlig om de kjærende parter som saksøkte i skjønnssaken skulle ha vært tilkjent omkostninger etter skjønnsloven §54 første ledd til tross for at de ved overskjønnet oppnådde et vesentlig dårligere resultat enn for underskjønnet, og om det under enhver omstendighet var galt å pålegge dem å betale saksøkerens omkostninger etter unntaksbestemmelsen i loven §54a tredje ledd.
Ifølge skjønnsloven §54 første ledd skal saksøkeren erstatte saksøkte nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken. Lovens §54a bestemmer imidlertid at ved overskjønn som er begjært av saksøkte, gjelder dette bare når saksøkte enten oppnår en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet, eller når retten finner at underskjønnet lider av slike feil eller avgjørelsen er så tvilsom at saksøkte hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. Videre bestemmer §54a tredje ledd at retten kan pålegge saksøkte helt eller delvis å erstatte saksøkerens omkostninger når den finner at det var åpenbart urimelig av saksøkte å begjære overskjønn.
Utvalget behandler først angrepet på lagmannsrettens avgjørelse om å pålegge de kjærende parter å betale saksomkostninger ved overskjønnet. Dersom angrepet på denne avgjørelsen ikke fører frem, vil det heller ikke være grunnlag for angrepet på avgjørelsen om ikke å tilkjenne dem saksomkomstninger.
Lagmannsrettens begrunnelse for å pålegge de kjærende parter saksomkostninger for overskjønnet er knapp, og består i det vesentlige i en henvisning til loven vilkår. Rettens bemerkninger om saksomkostningene må imidlertid ses på bakgrunn av dens vurdering av erstatningsutmålingen. Herredsretten vedsatte grunnen, basert på utnyttelse til campingformål, til kr 30 pr m2. Lagmannsretten fant også at den påregnelige utnyttelse av grunnen ville være til campingformål. Men i motsetning til herredsretten fant lagmannsretten at anlegget av den vei det ble avstått grunn til, innebar så store fordeler for en slik utnyttelse av resteiendommene at de saksøkte ikke ville lide noe tap av betydning i denne henseende. Lagmannsretten fant på denne bakgrunn at den høyeste verdi av det avståtte areal var bruks- verdien som jordbruksgrunn, og fastsatte erstatningen til kr 14 pr m2.
Saksomkostningsavgjørelsen bygger på at det var åpenbart urimelig av de saksøkte å begjære overskjønn. Rettens vurdering vil her bero på hvorvidt det da de saksøkte begjærte overskjønn, måtte fremstå som klart at det ikke var rimelig utsikt til å oppnå et for dem bedre resultat enn for underskjønnet. Dette vil i det vesentlige bero på en skjønnsmessig vurdering av hvilke fordeler den nye veien vil medføre for resteiendommene ved utnyttelse til campingformål, og hvor åpenbare disse fordeler må anses. Utvalget kan ikke finne holdepunkter for at lagmannsrettens avgjørelse i saksomkostningsspørsmålet bygger på uriktig lovanvendelse, og finner etter omstendighetene at begrunnelsen må anses tilstrekkelig.
Det følger av det som er sagt, at heller ikke angrepet på lagmannsrettens avgjørelse om ikke å tilkjenne de kjærende parter saksomkostninger for overskjønnet, kan føre frem.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Saksomkostninger tilkjennes kjæremotparten for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 2 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Mikal Røv og Holger Skei, en for begge og begge for en, til Surnadal kommune 2 000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.