HR-1990-603-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-16 |
| Publisert: | HR-1990-00603k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 603 K/1990, jnr 379/1990 |
| Parter: | B (advokat Gunnar Kufaas) mot A (advokat Egil Berg). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Barneloven (1981) §38, §179, §35 |
Kjennelse:
A og B var samboere fra 1982 til 1 januar 1989. De har et barn sammen, C, som er født xx.xx.1984. Ved stevning av 5 mars 1990 reiste A sak mot B med påstand om å bli tilkjent foreldreansvaret for gutten. Han krevet senere midlertidig avgjørelse etter barneloven §38.
Ved Vesterålen herredsretts kjennelse 4 september 1990 ble Ola A tilkjent den daglige omsorgen for sønnen inntil tvisten mellom partene var rettskraftig avgjort. B ble tilkjent samværsrett.
B påkjærte avgjørelsen til Hålogaland lagmannsrett som i kjennelse 8 oktober 1990 stadfestet herredsrettens kjennelse.
Samme dag avsa Vesterålen herredsrett dom hvorved A ble tilkjent foreldreansvaret og B samværsrett. B har den 22 oktober 1990 påanket herredsrettens dom.
B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse om midlertidig omsorg og samværsrett til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og lovanvendelse. Hun har blant annet vist til at lagmannsretten ikke har drøftet om det foreligger slike kvalifiserte grunner som kan tilsi at hun fratas den daglige omsorgen. I denne forbindelse hevdes det å være uriktig av lagmannsretten å bygge på den sakkyndiges erklæring. Konklusjonen i erklæringen er begrunnet med mindre og til dels uvesentlige detaljer. Lagmannsretten har heller ikke vurdert barnets tilknytningsforhold til moren som det har bodd sammen med jevnlig frem til kjæremålet til Høyesterett. Begge foreldre er godt skikket til å ha omsorgen, og lagmannsretten burde anstilt nærmere undersøkelser etter utfallet av den sakkyndiges konklusjon. Faren har ved sitt saksanlegg forårsaket en tilspissing av forholdet mellom partene som går ut over barnets ve og vel.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse oppheves.
Subsidiært: Lagmannsrettens avgjørelse omgjøres derhen at Anne Grethe Rønning tilkjennes den daglige omsorg inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.
2. B tilkjennes sakens omkostninger."
A har tatt til motmæle og gjort gjeldende at lagmannsretten ikke har begått saksbehandlingsfeil. Det er ikke noen feil at lagmannsretten har unnlatt uttrykkelig å drøfte guttens tilknytning til moren. Hvorvidt farens forsøk på å få til en ordning av omsorgsspørsmålet har skapt konflikter, må være irrelevant. En lojalitetskonflikt ville uansett ha oppstått som følge av at foreldrene ikke bor sammen.
Hva lovanvendelsen angår, viser han til at barneloven §35 tredje ledd gir faren adgang til å reise sak om foreldreansvaret. Selv om loven har tatt det utgangspunkt at moren skal ha foreldreansvaret alene, innebærer ikke det at noen av foreldrene kan påberope seg noen fortrinnsrett til omsorgen ved samlivsbrudd. Det er uansett hensynet til barnets beste som er avgjørende.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, §404 nr 2 og 3.
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i at "også en foreløpig avgjørelse om hvem av foreldrene barnet skal bo sammen med først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet". Dette er et riktig rettslig utgangspunkt også i saker som den foreliggende hvor partene har bodd sammen uten å være gift.
I avgjørelsen redegjør lagmannsretten nærmere for hvilke momenter den har tillagt betydning. Retten bemerker bl a at gutten synes å ha et godt forhold til begge foreldre. Den foretar videre en vurdering av guttens tilknytning til miljøet så vel på farens som på morens bosted. Utvalget kan ikke se at det er en mangel ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner at det ikke er gjort nærmere rede for barnets tilknytning spesielt til moren.
Til morens innsigelser mot den uttalelse den sakkyndige for herredsretten har avgitt, fremholder lagmannsretten:
"Den kjærende part har fremkommet med en rekke innvendinger mot den sakkyndiges erklæring, og hun har anmodet om at lagmannsretten vurderer hvorvidt andre sakkyndige bør oppnevnes og avgi erklæring før kjennelse blir avsagt. Man har vurdert spørsmålet, men har av hensyn til avgjørelsen ikke funnet behov for å oppnevne nye sakkyndige eller innhente uttalelser fra helse- og sosialstyret. Man peker dessuten på at lagmannsretten ville kommet til samme resultat selv om den sakkyndiges uttalelse ikke hadde foreligget."
Spørsmålet om det skal foretas ytterligere undersøkelser i en slik sak vil bero på en vurdering av de opplysninger som ellers foreligger. Lagmannsretten har funnet saken tilstrekkelig opplyst til å treffe midlertidig avgjørelse etter barneloven §38. Heller ikke på dette punkt foreligger etter utvalgets syn noen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side.
Lagmannsrettens bevisbedømmelse og avveining av de forskjellige hensyn i saken kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Utvalget finner at saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.