HR-1990-607-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-22 |
| Publisert: | HR-1990-00607k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 607 K/1990, jnr 382/1990 |
| Parter: | Jan P Opsahl (advokat Ståle Dahl) mot Per Andersson (Advokatfirma Henriksen, Glad, Meyer & Co Ans v/advokat Viggo Scherger). |
| Forfatter: | Holmøy, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Kjennelse:
Ved kjøpekontrakt 13 oktober 1989 solgte Per Andersson eiendommen gnr 209 bnr 71, Hegdehaugsveien 12 i Oslo til Jan P Opsahl for kr 3100000,-. Ved inngåelse av kjøpekontrakten ble det betalt "håndpenger" med kr 150000,-. Etter at flere oppfordringer om å betale restkjøpesummen ikke førte frem, erklærte Andersson i brev 14 februar 1990 at han hevet kjøpet, og samtidig ba han om at Opsahl snarest måtte fraflytte lokalene. I brev 6 mars 1990 fastholdt Opsahl kjøpet, og hevdet at det forelå alvorlige mangler ved eiendommen som Andersson måtte hefte for.
Ved begjæring 10 mai 1990 til Oslo namsrett begjærte Andersson midlertidig forføyning etter tvangsloven §262 nr 2 gående ut på at Opsahl skulle fjerne seg og alt sitt gods fra eiendommen. Namsretten avsa 18 juni 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Jan P. Opsahl pålegges å fjerne seg og alt sitt gods fra Hegdehaugsveien 12.
2. Per Andersson gis faktisk og juridisk rett til å disponere over Hegdehaugsveien 12.
3. Forføyningen gjennomføring kan ikke avverges mot sikkerhet fra saksøktes side og den gjøres ikke betinget av sikkerhet fra saksøkers side.
4. Forføyningen varer inntil hovedsaken er avgjort ved rettskraftig dom eller forlik mellom partene.
5. Jan P. Opsahl ilegges sakens omkostninger med kr 20800,- tjuetusenåttehundre."
Opsahl påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 27 september 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jan P. Opsahl kr 2000,- -kronertotusen- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Lagmannsretten fant at forføyningskravet, som var krav om besittelse av eiendommen på grunnlag av eiendomsrett, og forføyningsgrunn var tilstrekkelig sannsynliggjort.
Det nærmere saksforhold fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Opsahl har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes å foreligge saksbehandlingsfeil og uriktig fortolkning av tvangsloven §262 nr 2 fra lagmannsrettens side, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3. Det hevdes å foreligge en saksbehandlingsfeil når det ikke fremgår av lagmannsrettens kjennelse om lagmannsretten i sin anvendelse av tvangsloven §262 nr 2 har foretatt noen vurdering av om det finnes nødvendig å få en midlertidig forføyning i nærværende tilfelle. Man kan ikke se at lagmannsretten har foretatt noen helhetsvurdering hvor også hensynet til Opsahl og de skader og ulemper som han blir påført ved en midlertidig forføyning trekkes inn. Hvis ikke kjæremålsutvalget kan prøve lovanvendelsen på disse punkter, så er lagmannsrettens kjennelsesgrunner utilstrekkelig. Det er feil lovtolkning når lagmannsretten anvender tvangsloven §262 nr 2 på et tilfelle hvor det ikke er fare for økonomisk skade som følge av Opsahls adferd. Dersom det økonomiske tap knytter seg til forhold som Opsahl ikke har noe herredømme over, vil vilkårene etter tvangsloven §262 nr 2 ikke være oppfylt. Det er slik at eiendommens verdi økes gjennom vedlikeholds- og rehabiliteringsarbeider.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 27. september 90 i kjæremålssak nr. 290/90, hl. nr. 797/90 oppheves og hjemvises til Eidsivating lagmannsrett.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Andersson gjør i tilsvaret gjeldende at det verken foreligger saksbehandlingsfeil eller lovtolkningsfeil ved lagmannsrettens avgjørelse av kjæremålet. Det må være på det rene at lagmannsretten har foretatt en helhetsvurdering, herunder en vurdering av Opsahls interesser og de ulemper han vil bli påført ved en midlertidig forføyning. Lagmannsretten har referert denne anførselen. At dette eksplisitt ikke er kommet til uttrykk i lagmannsrettens kjennelse, kan ikke ha avgjørende betydning i en sak som denne, hvor behovet for en midlertidig forføyning synes opplagt. Lagmannsretten har funnet at det foreligger et vesentlig mislighold fra Opsahls side, og at Andersson hadde tilstrekkelig grunn til å heve avtalen. Når lagmannsretten har funnet at det foreligger forføyningsgrunn og stadfestet namsrettens kjennelse, må lagmannsretten ha funnet en slik midlertidig forføyning nødvendig. Når det gjelder tolkningen av tvangsloven §262 nr 2 er Andersson ikke enig i at faren for økonomisk skade må skyldes Opsahls adferd. Det er nok så at dersom det økonomiske tap knytter seg til forhold som Opsahl ikke har herredømme over, vil vilkårene ikke være oppfylt. Dette er ikke tilfelle i denne saken. Hadde Opsahl innbetalt restkjøpesummen, eventuelt med fradrag for et mindre beløp for påståtte mangler, ville ikke Andersson lidt noe tap. Uten en midlertidig forføyning risikerer han å bli slått personlig konkurs.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse i sak nr. 290/90, hl. nr. 797/90 stadfestes.
3. I begge tilfelle:
Per Andersson tilkjennes saksomkostninger for høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Kjæremålsutvalget har da begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet er i dette tilfelle begrunnet med at det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
De påberopte saksbehandlingsfeil gjelder lagmannsrettens begrunnelse, og går ut på at lagmannsretten ikke har vurdert om "det finnes nødvendig å få en midlertidig forføyning", og at den ikke har foretatt noen helhetsvurdering der også den kjærende parts forhold er tillagt vekt.
Utvalget viser i denne forbindelse til at lagmannsretten i sin begrunnelse for at det foreligger en forføyningsgrunn, uttaler at retten finner det sannsynliggjort at Andersson vil bli påført skade av økonomisk art dersom han ikke får anledning til å disponere over gården. Videre vises til at lagmannsretten har gjengitt Opsahls anførsel om at namsretten ikke skulle ha foretatt en helhetsvurdering der også Opsahls interesser og de ulemper han måtte bli påført ved en midlertidig forføyning, var vurdert. Når lagmannsretten etter dette har funnet at en midlertidig forføyning var nødvendig for å avverge en vesentlig skade, må det etter omstendighetene kunne forutsettes at retten i rimelig utstrekning har tatt hensyn til Opsahls forhold.
En lovtolkingsfeil som påberopes er at tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2 er anvendt selv om det - etter den kjærende parts mening - ikke er fare for økonomisk skade på grunn av hans forhold. Utvalget viser til at etter lagmannsrettens begrunnelse er faren for økonomisk tap for Anderssons vedkommende knyttet til at han ikke får anledning til å disponere eiendommen. Lagmannsretten har videre funnet det sannsynliggjort at Andersson har hevningsrett, noe Opsahl motsetter seg. Lagmannsrettens begrunnelse må derfor innebære at det er Opsahl som ved sitt forhold er skyld i at det foreligger fare for økonomisk tap.
Lagmannsrettens bevisvurdering og konkrete skjønnsmessige vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjæremålsmotparten har krevet saksomkostninger. Kravet tas til følge. Saksomkostninger for kjæremålsutvalget tilkjennes med 2 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Jan P Opsahl til Per Andersson 2 000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.