HR-1990-609-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-22 |
| Publisert: | HR-1990-00609k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 609 K/1990, jnr 381/1990 |
| Parter: | Berg Eiendom A/S (advokat Christian N Sibbern) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Ragnar Eldøy). |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Skjønnsprosessloven (1917) §4 |
Kjennelse:
Berg Eiendom A/S fremsatte 18 januar 1990 begjæring for Oslo byrett om skjønn til fastsettelse av den erstatning Oslo kommune pliktet å betale i forbindelse med overtagelse av ca 4000 m2 grunn fra eiendommen Per Kroghsvei 4, gnr 107 bnr 729, på Karihaugen i Oslo. På byrettens forespørsel om hjemmelsen for skjønn, opplyste Berg Eiendom A/S at det var en kjøpekontrakt mellom selskapet og Oslo kommune.
Oslo byrett ventet ikke på at Berg Eiendom A/S skulle fremlegge kjøpekontrakten slik selskapet hadde advisert, men avsa 3 juli 1990 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
Berg Eiendom A/S påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Til kjæremålet var vedlagt en kopi av utkast til kjøpekontrakt undertegnet av kjøper.
Eidsivating lagmannsrett avsa 1 oktober 1990 kjennelse med denne slutning:
"Byrettens kjennelse av 3. juli 1990 stadfestes."
Berg Eiendom A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Selskapet har vist til at avtalen om at det skal holdes skjønn nå er underskrevet av begge parter.
Berg Eiendom A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Begjæring om skjønn til Oslo byrett i sak nr. 194/90 - IV fremmes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger."
Oslo kommune har gitt tilsvar til kjæremålet og bekreftet at avtalen om skjønn også er underskrevet av Oslo kommune.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Begjæringen om skjønn til Oslo byrett i sak nr. 194/90 - IV fremmes.
2. Hver part bærer sine omkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at utvalget i et tilfelle som det foreliggende har full kompetanse til å prøve videre kjæremål, jf tvistemålsloven §404 nr 1.
Byretten fant at skjønn her var begjært uten slik hjemmel som loven krever, skjønnsloven §4. Byretten viste til at det ikke forelå noen avtale med kompetent myndighet i Oslo kommune om overdragelse hvor prisen skal fastsettes ved skjønn.
Lagmannsretten stadfestet byrettens kjennelse om avvisning, idet det ikke var påstått at det forelå godkjennelse fra kompetent myndighet i Oslo kommune.
Etter at lagmannsretten traff sin kjennelse, er det nå fremkommet erklæring om at avtale foreligger, og det er vist til brev av 8 oktober 1990 fra Finansdirektøren i Oslo til Etat for eiendom og utbygging.
Etter dette vil de avsagte kjennelser bli å oppheve, og saken bli å hjemvise til ny behandling i byretten.
Partene har ikke gjort krav på saksomkostninger for kjæremålsutvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved Oslo byrett.