HR-1990-658-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-20 |
| Publisert: | HR-1990-00658s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 658/1990, jnr. 312/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §352, §48, Straffeprosessloven (1981) §350, §370, §127, §128, §147, §228, §317, §318, §49, §60, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, §5, §364 |
Sand herredsrett avsa 22. januar 1990 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1946 dømmes for overtredelse av straffeloven §227, overtredelse av straffeloven §352 første ledd, overtredelse av straffeloven §127 første ledd, overtredelse av straffeloven §228, første og annet ledd, overtredelse av straffeloven §147 annet ledd 1. alt., jfr. første ledd jfr. §49 overtredelse av straffeloven §128 første ledd 2 overtredelser av vegtrafikkloven §31, første og annet ledd, jfr. §22 første ledd 2 overtredelser av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63. første ledd, til en straff av fengsel i 10 -ti - måneder og en bot stor kr. 3.000,- - kronertretusen 00/100-, subsidiært 14 -fjorten- dager fengsel.
Til fradrag i straffen for utholdt varetekt går 24 dager -fireogtyve- dager, jfr. straffeloven §60.
B, født xx.xx.1958 dømmes for overtredelse av straffeloven §227, overtredelse av straffeloven §352 første ledd, overtredelse av straffeloven §318 første ledd jfr. §317 første ledd, overtredelse av vegtrafikkloven §31, første og annet ledd, jfr. §22 første ledd, overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §22 første ledd, overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd, 3 overtredelser av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63, første ledd, til en straff av fengsel i 6 -seks- måneder og en bot stor kr. 3.000.- - kronertretusen 00/100-, subsidiært 14 -fjorten- dager fengsel.
Til fradrag i straffen for utholdt varetekt går 23 -treogtyve- dager, jfr. straffeloven §60.
Saksomkostninger ilegges ikke for noen av de tiltalte."
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold er nærmere omtalt i herredsrettens dom.
Begge de domfelte har angrepet dommen for så vidt de er dømt etter straffeloven §227 og §352 første ledd, post I og II i tiltalebeslutningene mot dem. De hevder begge å ha handlet i nødverge. B har på dette grunnlag begjært fornyet behandling for lagmannsrett av disse to tiltaleposter. A har på samme grunnlag anket over lovanvendelsen. Han mener at han ut fra det saksforhold herredsretten har lagt til grunn skulle vært frifunnet i medhold av straffeloven §48. - Begge de domfelte har dessuten anket over straffutmålingen, som under enhver omstendighet hevdes å være for streng.
Høyesteretts kjæremålstvalg finner enstemmig i medhold av straffeprosessloven §350 første ledd nr. 1 og §370 tredje ledd at herredsrettens dom må oppheves for så vidt angår de nevnte tiltaleposter. Domsgrunnene er utilstrekkelige til å prøve lovanvendelsen, jfr. §360 annet ledd nr. 8.
Det straffbare forhold etter straffeloven §227 var i tiltalen mot A beskrevet slik:
"Mandag 16. januar 1989 om kvelden, utenfor hans bopel på X, avfyrte han i beruset tilstand og på kort avstand tre skudd med et gevær mrk. Y mot en BMW personbil med reg.nr. ZZZZZ tilhørende B. I bilen eller i umiddelbar nærhet av denne befant seg tre personer: C, D og B. Et prosjektil gikk inn i øvre del av bakvinduet, fortsatte gjennom bilen og ut gjennom frontruta, mens to prosjektiler gikk inn i koffertlokket og kilte seg fast inne i bilen."
For B var det straffbare forhold etter §227 i tiltalen beskrevet slik:
"Mandag den 16. januar 1989 om kvelden, utenfor boligen til A på X, avfyrte han i beruset tilstand og på kort avstand tre skudd med haglegevær kaliber 12 mot A og E som befant seg stående på trappen på utsiden av As bolig. En haggelladning traff husveggen like over hodet på A og E."
Kjæremålsutvalget bemerker at allerede disse to gjerningsbeskrivelser må ansees ufullstendige i forhold til straffeloven §227. Det er ikke i noen av dem sagt noe om at avfyringen av de nevnte skudd ble foretatt som ledd i at det ble fremsatt en trusel, og om hva truselen i tilfelle gikk ut på.
Om det straffbare forhold for As vedkommende heter det i herredsrettens dom:
"Retten finner - på bakgrunn av tiltaltes forklaring og bevisføringen ellers - det bevist at
A forsettlig har avfyrt tre skudd mot B. Den fremlagte fotomappe viser skuddenes retning og Bs plassering. Retten finner på samme bakgrunn, at A skjøt for å skremme B. Bruken av våpnet fremtrer som en trussel. I et "skremmeskudd" ligger en trussel om å skyte mot personen. Retten finner det derfor bevist at A har truet med et straffbart foretagende som kan medføre høyere straff enn seks måneders fengsel. Skudd som nevnt i høyeste grad skikket til å fremkalle frykt. Retten finner således at både de subjektive og objektive straffbarhetsvilkår er oppfylt.
A hevder å ha skutt i nødverge. Dette spørsmål vil for begge de tiltalte bli behandlet nedenfor."
Vedrørende B innskrenker herredsretten seg til å bemerke at den har funnet det bevist at han har opptrådt som beskrevet i tiltalens post I (og II).
Den beskrivelse som her er gitt av det hendelsesforløp som førte til at både A og B avfyrte skudd, er så knapp at den ikke gir ankedomstolen noe grunnlag for å vurdere om den ene av dem eller begge handlet i nødverge, eller om eventuelt bestemmelsen i straffeloven §48 fjerde ledd kan få anvendelse. Herredsretten har riktignok i dommen også noen bemerkninger om nødvergespørsmålet, felles for de to domfelte. Det pekes her på at nødverge er betinget av at det foreligger et rettsstridig angrep. Herredsretten uttaler videre at et angrep ikke er rettsstridig dersom den angrepne har "oppsøkt" eller fremkalt angrepet eller akseptert risikoen for det. Herredsrettens lovanvendelse er her uriktig. Også et fremprovosert angrep kan være rettsstridig jfr. Andenæs; Alminnelig strafferett, side 152.
Videre uttaler herrredsretten:
"For Bs vedkommende må han anses dels å ha fremkalt angrepet, dels å ha akseptert muligheten for det, ved å gå bevæpnet inn til A, som han vet også er bevæpnet, og som B mener i lengre tid har fremsatt trusler mot seg. Selv om B mente å få til en forsoning, måtte han forstå at valg av tid og anledning ikke var særlig egnet. Et forsoningsmøte ville hatt større muligheter for å lykkes hvis det hadde foregått i edru tilstand uten våpen. Retten finner tilsvarende for A at han dels har fremkalt angrepet, dels akseptert risikoen for det, ved å følge etter B ut av huset. As forklaring om at han gikk etter for å beskytte de andre tilstedeværende i huset, anser retten som unødvendig og misforstått helteopptreden. Hvorvidt B, som han hevder, skjøt det første skuddet i panikk, finner retten derfor ikke grunn til å gå inn på.
Likeledes finner retten ikke grunn til å vurdere hvorvidt begge tiltalte ved "forsvarshandlingen" overskred grensene for nødverge. Hele episoden kunne vært unngått hvis de begge hadde unnlatt å oppsøke et mulig angrep. Forsvarerne har hevdet at tilstedeværelsen av både våpen og trusler ikke skulle gi oppfordring til å holde seg unna, fordi "slik er det i miljøet". Retten er av den oppfatning at en slik "omgangstone" ikke kan aksepteres.
Det nevnes i denne sammenheng at flere andre personers liv og helse ble satt i fare ved skuddvekslingen."
Heller ikke det som her sies gir tilstrekkelig grunnlag for å prøve om retten har anvendt reglene i §48 riktig. Blant annet får man ikke vite hvem av de to domfelte som først løsnet skudd mot den annen. Dette spørsmål er klarligvis av vesentlig betydning for vuderingen av om han, respektive den annen, har handlet i nødverge.
Etter dette må herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder domfellelsene etter straffeloven §227. Opphevelsen bør da omfatte også domfellelsen etter §352 første ledd, som står i nær sammenheng med tiltalepost I.
For de straffbare forhold som ikke omfattes av opphevelsen, fastsettes straffen i medhold av straffeprosessloven §364 til fengsel i 6 måneder for A og fengsel i 90 dager for B, for begges vedkommende ubetinget. Dommen omfatter for begge de domfelte to tilfelle av promillekjøring, og de har begge en rekke ganger vært straffet for promillekjøring tidligere. For As vedkommende omfatter domfellelsen også voldsanvendelse og trusler mot offentlig tjenestemann. Boten som herredsretten har fastsatt blir å opprettholde for begge de domfelte.
Slutning:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A og B er dømt for forbrytelse mot straffeloven §227 og for forseelse mot §352 første ledd, tiltalebeslutningens poster I og II for begge.
I dommen gjøres for øvrig den endring jfr. straffeprosessloven §364, at fengelsstraffens varighet fastsettes til 6 -seks- måneder for A, og til 90 -nittidager for B.