HR-1991-1347-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-07-18 |
| Publisert: | HR-1991-01347s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1347/1991, jnr. 519/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Langvand, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §257, §258, §267, §268, §62, Straffeprosessloven (1981) §391, §392, §397 |
A, født xx.xx.1970, ble ved Agder lagmannsretts dom 2. mars 1990 dømt for forbrytelse mot straffeloven §233 annet, jf. første ledd, §258, jf. §257, §268 annet ledd, jf. §267 første og annet ledd samt §268 første ledd, jf. §267 første ledd, alt sammenholdt med §62 første ledd til en straff av fengsel i åtte år med fradrag av 351 dager for utholdt varetektsfengsel.
Påtalemyndigheten påanket lagmannsrettens dom. Ved Høyesteretts dom 8. mai 1991 ble straffen fastsatt til fengsel i 10 år med fradrag av 783 dager for varetektsfengsel.
Den 22. mars 1990 fremsatte A begjæring til Agder lagmannsrett om gjenopptakelse. Begjæringen gjaldt tiltalen vedrørende forbrytelse mot straffeloven §233. Begjæringen var begrunnet med at hennes medtiltalte B kan ha forklart seg uriktig for lagmannsretten om As rolle i drapssaken. Det ble vist til en samtale B hadde med D 13. mars 1990. I forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse ble det begjært rettslig avhør av blant andre B og D.
Begjæringen ble forkastet ved Agder lagmannsretts kjennelse 25. juni 1990. Lagmannsretten fant da ikke grunn til å innhente ytterligere opplysninger eller beslutte bevisopptak.
A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 6. september 1990 opphevet lagmannsrettens kjennelse. I kjæremålsutvalgets begrunnelse heter det:
"På bakgrunn av at Bs forklaring utvilsomt hadde en vesentlig betydning for avgjørelsen av skyldsspørsmålet for As vedkommende, burde han etter utvalgets mening ha vært avhørt ved bevisopptak, jf. straffeprosessloven §397 annet ledd. Ved den fortsatte behandling av saken bør det vurderes om det er grunn til å avhøre også C."
Før lagmannsretten avsa ny kjennelse ble C, B og D avhørt ved bevisopptak.
Den 24. april 1991 avsa Agder lagmannsrett kjennelse med slik slutning:
"Begjæring om gjenopptakelse forkastes".
Nærmere om saksforholdet og anførslene fremgår av de nevnte dommer og kjennelser.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil både når det gjelder faktum og rettsregler.
Det anføres å være uriktig at D på forhånd var overbevist om at A var uskyldig slik det er uttalt av lagmannsretten. I brev 15. mars 1990 fremgår det at hun ble overbevist om As uskyld etter å ha snakket med B i fengselet.
Lagmannsrettens bemerkninger viser også ellers en klar vridning når det gjelder gjengivelsen av faktum.
Lagmannsretten har oversett at D hadde en ny samtale med B formentlig på forsommeren 1990. B fastholdt uttalelsen som er gjengitt i ovennevnte brev om at han ikke husket hva som egentlig skjedde i forbindelse med selve drapet. Under hovedforhandlingen noen få uker før Ds første forklaring, gjorde han gjeldende at han husket detaljene svært godt. Med mindre D lyver, er det helt på det rene at B ga falsk forklaring under hovedforhandlingen.
Lagmannsretten har helt unnlatt å vurdere Bs motiv for sin forklaring for retten. Han var sint og irritert på sin søster. Han ville ikke stå alene om den grufulle handlingen. Han var personlig av den oppfatning at hennes blotte tilstedeværelse var nok.
Det bemerkes i den forbindelse at A ble dømt på grunnlag av Bs forklaring. Andre bevis av betydning for skyldspørsmålet forelå ikke.
Også når det gjelder gjengivelsen av Cs rettslige forklaring gjør retten seg skyldig i en klar forvrengning av faktum.
Det er nødvendig å ta stilling til hvorvidt D lyver. Det kan ikke være tvil om at B har forklart seg vesentlig annerledes til D enn til retten og politiet.
Når det gjelder vurdering av rettsregler, vises det til anførslene for lagmannsretten. Det presiseres at det representerer falsk forklaring dersom en medtiltalt gir uttrykk for å huske noe godt, som han i realiteten ikke husker så godt. Når det gjelder slike forhold, er det en lav terskel for gjenopptakelse. Dette har åpenbart vært lovgivers mening.
Påtalemyndigheten, som er kjent med kjæremålet, har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet ikke kan føre frem. Utvalget er enig i den begrunnelse som er gitt av lagmannsretten. I anledning det som er anført i kjæremålet bemerkes:
Angrepet på lagmannsrettens bedømmelse av faktum er dels rettet mot det syn som hevdes å være lagt til grunn når det gjelder Ds forklaring i saken, dels hevdes lagmannsretten å ha unnlatt å vurdere Bs motiv for å forklare seg slik i retten som han gjorde angående den kjærende parts rolle i forbindelse med drapet. Endelig anfører den kjærende part at lagmannsrettens gjengivelse av Cs rettslige forklaring innebærer en forvrengning av faktum. Det sentrale i forbindelse med disse anførsler er så vidt skjønnes å få frem at B har forklart seg falskt.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke er holdepunkt for at B har forklart seg falskt og at spørsmålet om gjenopptakelse derfor må avgjøres etter straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd.
Det anføres i kjæremålet at lagmannsretten har forvrengt faktum, når den sier at D på forhånd var "overbevist" om at A var uskyldig. I bevisopptaket sier D at hun etter å ha fulgt rettsforhandlingene "trodde på" As forklaring. De nyanser det her er tale om er etter utvalgets menig uten betydning for den konkrete vurdering.
Når det gjelder vurderingen av de forklaringer som er gitt av B og C, har utvalget intet å tilføye lagmannsrettens merknader.
Utvalget kan ikke se at den kjærende parts anførsler angående disse forhold kan lede til gjenopptakelse av saken.
Lagmannsrettens kjennelse vil etter dette bli å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.