HR-1993-2-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-05 |
| Publisert: | HR-1993-00002s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 2/1993, jnr 1278/1992. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §275, §276, Straffeprosessloven (1981) §171, §185, §186, §388 |
A, født xx.xx.1967, og B, født xx.xx.1940, er siktet for medvirkning til utroskap etter straffeloven §276 jf §275 første ledd.
Ved Bergen forhørsretts kjennelser henholdsvis 16 og 17 november 1992, jf Gulating lagmannsretts kjennelser 19 november 1992, ble de siktede varetektsfengslet for fire uker med brev- og besøksforbud, straffeprosessloven §185 jf §171 første ledd nr 2 og §186 annet ledd.
Ved Bergen forhørsretts kjennelse 14 desember 1992 ble fengslingen for As vedkommende forlenget med en dag. Samme dag begjærte påtalemyndigheten ytterligere fire ukers varetektsfengsel for begge de siktede.
Bergen forhørsrett avsa kjennelse 15 desember 1992 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1967, og B, født xx.xx.1940, blir å løslate."
Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett av påtalemyndigheten, og kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.
Gulating lagmannsrett avsa kjennelse 17 desember 1992 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1967, og B, født xx.xx.1940, blir fortsatt å holde i varetektsfengsel med brev- og besøkskontroll til 12. januar 1993 kl. 1500 med mindre annerledes bestemmes av retten eller påtalemyndigheten."
De siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Bs forsvarer har inngitt støtteskriv 16 desember 1992 som As forsvarer har tiltrått 29 desember 1992. I støtteskrivet er det anført at lagmannsrettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil og/eller uriktig lovforståelse. Det er anført at medvirkning til utroskap forutsetter at medvirkeren vet om hovedmannens forsømmelse av en annens anliggender og om at det foreligger vinnings- eller skadehensikt. Det hevdes at lagmannsrettens premisser ikke er klare nok til å fastslå om lagmannsretten har forstått de objektive og subjektive straffbarhetsvilkårene etter straffeloven §275 riktig, eller om det for øvrig er stilt tilstrekkelig strenge krav til skjellig grunn til mistanke.
Videre er det anført som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten viser til hovedmannens forklaring 7 desember 1992 uten å kommentere anførslene i støtteskriv fra Bs forsvarer 16 desember 1992. Hovedmannen har ikke fragått sin oppfatning om at de siktede var i god tro.
Det er videre anført at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull i forhold til spørsmålet om bevisforspillelsesfare. Lagmannsretten har ikke drøftet betydningen av at hovedmannen ble løslatt 9 desember 1992. Begrunnelsen er også ellers intetsigende på dette punkt.
Begrunnelsen er også mangelfull i forhold til spørsmålet om løslatelse av B vil representere unndragelsesfare. Det er ikke tilstrekkelig å vise til det som er anført i påtalemyndighetens begjæring om forlenget fengsling, uten å ta hensyn til forsvarerens støtteskriv 16 desember 1992 og til tidsperspektivet i saken.
Det anføres til slutt at spørsmålet om fortsatt fengsling innebærer et uforholdsmessig inngrep, overhodet ikke er drøftet, og at "sakens art og det alvor den synes å ha" ikke er tilstrekkelig begrunnelse blant annet i lys av at hovedmannen er løslatt. Retten har ikke avveid fengslingsbehovet i forhold til momentene nevnt i støtteskrivet 16 desember 1992, og andre hensyn som gjør fortsatt varetektsfengsling spesielt belastende for de siktede.
Lagmannsrettens kjennelse påstås opphevet og saken hjemvist til ny behandling.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har ikke bemerkninger utover Bergen politikammers støtteskriv 16 desember 1992.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålsutvalgets kompetanse er i denne saken begrenset til prøving av lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.
Kjæremålet retter seg for det første mot lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - vedrørende spørsmålet om de objektive og subjektive straffbarhetsvilkår etter straffeloven §275 og kravet til at det skal foreligge skjellig grunn til mistanke etter straffeprosessloven §171, eventuelt mot lagmannsrettens tolking av disse bestemmelsene.
De kjærende parter er siktet for medvirkning til grov utroskap, men ble i forhørsretten besluttet løslatt, idet forhørsretten for deres vedkommende la til grunn at "det nødvendige skyldkrav om forsett ikke foreligger."
Kjæremålsutvalget viser til at det framgår av kjennelsen at lagmannsretten har vurdert forhørsrettens bemerkninger om manglende kunnskap hos de siktede, men har kommet til et annet resultat enn forhørsretten under henvisning "særlig til opplysninger som fremkommer i avhør nevnt i påtalemyndighetens støtteskriv til kjæremålet. Det vises videre bl.a. til andre supplerende opplysninger som er fremkommet under den hittil foretatte etterforskning." I politiets støtteskriv vises det blant annet til avhør 7 desember 1992 av hovedmannen, hvor denne forklarer seg om hvilke opplysninger han ga siktede A. Sett på bakgrunn av det forhold siktelsen gjelder finner kjæremålsutvalget at lagmannsrettens begrunnelse må aksepteres som tilstrekkelig, og utvalget kan heller ikke se at det er noe som tyder på at lagmannsretten har lagt feil lovtolking til grunn for sin avgjørelse.
Når det i forsvarernes støtteskriv vises til lagmannsrettens kjennelse av 19 november 1992 og anføres at denne kaster lys over hva som ligger i den påkjærte kjennelsen, bemerkes at lagmannsretten da hadde en annen sammensetning, og at det i forbindelse med begjæringen om forlengelse av varetektsfengslingen ble fokusert spesielt på skyldkravet i forhold til de kjærende parter.
Det er videre anført å være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har kommentert forsvarerens støtteskriv av 16 desember 1992, når lagmannsretten har basert sin avgjørelse på blant annet hovedmannens forklaringer for politiet og i retten, jf at hovedmannen hele tiden har gitt uttrykk for at de siktede var i god tro.
Utvalget peker på at det ikke er tvil om at lagmannsretten var kjent med forsvarerens støtteskriv, og finner at det ikke kan kreves nærmere redegjørelse for lagmannsrettens bevisvurdering her.
Tilsvarende anførsler er gjort vedrørende faren for bevisforspillelse, hvor det anføres at det forhold at hovedmannen var løslatt allerede 9 desember ikke er kommentert, og at begrunnelsen for øvrig er mangelfull. Utvalget er enig i at bevissituasjonen er spesiell i og med at hovedmannen er løslatt. Man peker imidlertid på at faren for bevisforspillelse må vurderes i forhold til hver enkelt siktet, og finner lagmannsrettens begrunnelse tilstrekkelig når den viser til påtalemyndighetens opplysninger om "at det gjenstår endel etterforskning for å få brakt de faktiske forhold i saken på det rene." Det dreier seg her om en sak som særlig gjennom de kjærende parter har internasjonal tilknytning.
Vedrørende unndragelsesfaren for siktede Bs vedkommende har lagmannsretten lagt til grunn opplysningene i fengslingsbegjæringen 14 desember 1992, hvor det er redegjort for siktedes tilknytning både til Norge, Hong Kong og Taiwan. Forsvarerne har i denne sammenheng også pekt på tidsaspektet. Dette synes i saken særlig å få betydning ved vurderingen av om varetektsfengslingen representerer et uforholdsmessig inngrep. Kjæremålsutvalget finner at kjennelsesgrunnene er tilstrekkelige også på disse punkter.
Kjæremålene må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålene forkastes.