Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1993-09-23
Publisert: HR-1993-00577k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01669 K - Høyesterett HR-1993-00577K , jnr 376/1993.
Parter: A (advokat Sverre Næss) mot staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Filip Truyen).
Forfatter:
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §404


A, som er pakistansk statsborger, har hatt oppholdstillatelse i Norge i studieøyemed siden mai 1983. Han har hatt tillatelse til å ta deltidsarbeid i studietiden. A er nå ferdig sykepleier og har siden januar 1992 vært ansatt i Skedsmo kommune.

I 1991 søkte A om ordinær arbeidstillatelse. Dette ble avslått av Utlendingsdirektoratet 31 januar 1992. A påklaget avslaget til Justisdepartementet som stadfestet direktoratets avgjørelse 5 januar 1993 og ga pålegg om at A og hans familie måtte reise fra landet.

A begjærte midlertidig forføyning for å få bli i Norge mens hans sak ble prøvet for retten.

Oslo namsrett avsa kjennelse 13 mai 1993 med slik slutning:

"1. Begjæring om midlertidig forføyning av 3. april 1993 tas ikke til følge.

2. A betaler til Staten v/Justisdepartementet kr 10.000 - kronertitusen - i saksomkostninger innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av denne kjennelse."

A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse 12 august 1993 med slik slutning:

"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. A betaler 2.500 - totusenfemhundre - kroner i saksomkostninger til Staten v/Justisdepartementet innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt."

Saksforholdet ellers fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres feil ved saksbehandlingen og lovtolkingen.

Til saksbehandlingen er det anført at lagmannsretten har lagt gale forutsetninger til grunn for sin avgjørelse.

For det første er As søknad fra 1987 om politisk asyl ikke behandlet på ordinær måte. Den ble raskt avfeid fordi A hadde opphold i Norge på annet grunnlag. Søknaden må nå behandles på lik linje med søknad fra andre asylsøkere, og A må få oppholde seg i Norge mens søknaden behandles.

For det annet er den faktiske situasjon for A endret, slik at A har berettiget frykt for å bli forfulgt i hjemlandet.

For det tredje er A ikke ferdig med sin utdannelse. Han har bare fullført grunnutdannelsen og arbeider nå som sykepleier for å få kompetanse til å spesialisere seg i geriatri.

Til lovtolkingen er det anført at loven i As tilfelle er tolket mye strengere enn Stortinget har forutsatt, og strengere enn praksis skulle tilsi.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Justisdepartementets vedtak av 05. januar 93 gis oppsettende virkning inntil saken er behandlet av retten.

2. Justisdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett med i alt kr 12.127,50 for namsretten, kr 3.000,- for lagmannsrett og kr 2.000 for Høyesterett. I tillegg kommer gebyrer med kr 2.850,-."

Staten v/Justisdepartementet anfører at lagmannsrettens kjennelse ikke bygger på en strengere lovtolking enn Stortinget har forutsatt. Det er heller ikke riktig at avgjørelsen innebærer en innskjerping av gjeldende forvaltningspraksis.

Det er videre anført at den saksbehandlingsfeil A påberoper, gjelder Justisdepartementets saksbehandling som utvalget ikke kan prøve. Det er for øvrig ingen saksbehandlingsfeil om retten har lagt feil faktum til grunn.

Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404.

Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig lovtolking. Det er for øvrig ikke angitt i kjæremålet hvilken eller hvilke lovbestemmelser den kjærende part mener er uriktig tolket. Lagmannsrettens konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve.

De påberopte saksbehandlingsfeil refererer seg dels til Justisdepartementets behandling av en tidligere asylsøknad fra den kjærende part og dels til lagmannsrettens bevisbedømmelse. Ingen av disse forhold kan utvalget prøve.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger for utvalget. Påstanden tas til følge med kr 1.000.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A 1.000 - ettusen - kroner til staten v/Justisdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.