HR-1994-302-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-04 |
| Publisert: | HR-1994-00302s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Høyesterett HR-1994-00302S , jnr 116/1994 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schei, Gjølstad, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §413, §388, §52 |
Saken gjelder videre kjæremål om sikkerhetsstillelse i privat straffesak. I privat ærekrenkelsessak anlagt av A mot journalist B, sjefredaktør C og avis X med påstand om mortifikasjon og oppreisning, har de saksøkte begjært sikkerhetsstillelse for sine saksomkostninger i henhold til straffeprosessloven §413.
Kristiansand byrett traff den 15 oktober 1993 beslutning med slik slutning:
"Som vilkår for å fremme privat straffesak mot B m.fl. pålegges A innen 10. november 1993 å stille tilfredsstillende sikkerhet for de saksomkostninger han måtte bli pålagt i saken begrenset oppad til kr 60000,-.
Sikkerheten stilles ved deponering av penger eller ved bankgaranti."
A påkjærte byrettens beslutning til Agder lagmannsrett som 21 desember 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Byrettens beslutning stadfestes. A plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse å betale til B, C og avis X, alle ved advokat Kim Heger, 1000 - ett- tusen - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten."
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte avgjørelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling i form av mangelfulle kjennelsesgrunner.
Det hevdes at den kjærende parts mest sentrale rettslige anførsler for lagmannsretten, ikke er behandlet, eller ihvertfall behandlet på en så lemfeldig eller vilkårlig måte at det er uklart om de er behandlet.
Det sentrale rettslige tema er skillet mellom adgangen for pressen til å gjengi siktelser i motsetning til mistanker. Dette poenget er i lagmannsrettens kjennelse ikke gjengitt som den kjærende parts anførsel, og det er heller ikke drøftet av lagmannsretten.
Forskjellen mellom siktelse og mistanke er her viktig. Ved gjengivelse av siktelser er det som hovedregel tilstrekkelig for pressen å føre bevis for at siktelsen er gjengitt riktig. Dreier det seg derimot om gjengivelse av mistanker, må avisen føre sannhetsbevis for selve innholdet i mistanken. Som illustrasjon av rettstilstandens klarhet, er det vist til avgjørelse av 21 desember 1993 i lnr 2579/93 i Høyesteretts kjæremålsutvalg.
For det tilfelle at kjæremålet ikke skulle føre frem, anmodes det i alle fall om at det fastsettes ny frist for sikkerhetsstillelsen.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse oppheves, og kjæremålssaken hjemvises til fortsatt behandling ved Agder lagmannsrett.
2. Saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utsettes til avgjørelse i den kjennelse som avslutter kjæremålssaken."
B, C og avis X har i kjæremålstilsvaret gjort gjeldende at kjæremålet må forkastes.
Lagmannsrettens kjennelse må vurderes med utgangspunkt i straffeprosessloven §52 hvoretter kjennelser skal ha "grunner". Det foreligger neppe noen plikt for retten til å drøfte alle anførsler en part fremkommer med. Det er lagmannsrettens premisser i seg selv som må vurderes. Dersom premissene er tilstrekkelige til at vurderingen kan overprøves, kan ikke kjennelsen oppheves.
Videre er det her klart at lagmannsretten ikke har oversett den kjærende parts syn, da dette er referert i kjennelsen, blant annet på side 2 og 3. Realiteten i disse anførsler er også vurdert i rettens premisser, så langt disse er funnet relevante. Det er åpenbart at den kjærende parts sondring mellom siktelse og mistanke ikke er funnet relevant i denne konkrete saken.
Lagmannsretten har lagt til grunn at A var siktet som ledd i en omfattende etterforskning. De forhold som var omtalt i avisen, var også gjenstand for denne etterforskning. Lagmannsretten uttaler at disse forhold må ha stått "sentralt i saken".
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. B, C og avis X tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i saken er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Det er, som det fremgår av referatet av anførslene, det siste som påberopes i dette tilfelle.
Lagmannsretten har tatt et riktig utgangspunkt for vurderingen etter straffeprosessloven §413. Retten har deretter relativt grundig gått inn på de momenter den har funnet avgjørende ved vurderingen. Kjennelsesgrunnene er tilstrekkelige. Det kan ikke kreves at retten uttrykkelig går inn på alle forhold som påberopes, når disse ikke anses vesentlige. Det bemerkes at lagmannsrettens konkrete vurderinger ikke kan prøves i det videre kjæremål.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Det bør fastsettes en ny frist for sikkerhetsstillelsen. Denne settes til 14 dager fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Kjæremotpartene har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Kravet tas til følge og omkostningene settes til kr 3000.
Kjennelsen er enstemmeig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes, dog slik at fristen for sikkerhetsstillelse settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B, C og avis X i fellesskap 3000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.