HR-1994-35-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-25 |
| Publisert: | HR-1994-00035k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-12605 K - HR-1994-00035K , jnr 6/1994. |
| Parter: | A mot Staten v/Utenriksdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Bård Tønder). |
| Forfatter: | Schei, Gjølstad, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §189, Tjenestemannsloven (1983) §19, §160, §164, §188, §404 |
A ble 26 juni 1992 avskjediget fra sin stilling i Utenriksdepartementet. Avskjedigelsen er senere stadfestet etter klage. Ved stevning av 8 desember 1992 til Oslo byrett gikk A til søksmål mot staten v/Utenriksdepartementet blant annet med påstand om at avskjeden skulle kjennes ugyldig.
Under saksforberedelsen reiste A krav om avhør av en rekke vitner som staten v/Utenriksdepartementet har begjært avskåret. Oslo byrett avsa 3 september 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. De av A oppgitte vitnebevis avskjæres etter tvistemålsloven §189 nr 1 og 2, med unntak av vitnene B og C.
2. As krav om fremlegging av dokumenter avskjæres, jfr. tvistemålsloven §189 nr. 1.
3. As krav om at et dokument skal tas ut av saken avvises.
4. Følgende tvister nektes behandlet etter tjenestemannsloven §19 nr. 5, første og annet ledd:
a. Krav om etterbetaling av overtid.
b. Spørsmål om fortolkning av arbeidsavtale.
c. Krav om tilsidesettelse av ansettelsesvedtak.
d. Erstatning for mobbing."
A påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 7 desember 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Oslo byretts kjennelse av 3. september 1993 stadfestes med følgende endringer:
D, E, F, G og H tillates ført som vitner.
2. Omkostningsspørsmålet for byretten og lagmannsretten utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten kun har behandlet en del av hennes kjæremål - det som angikk vitnebevisene - og uteglemt det resterende. Det er i kjæremålet anmodet om tilleggskjennelse forsåvidt gjelder de øvrige punkter. Når det gjelder lagmannsrettens kjennelse vedrørende avskjæring av vitner, har hun anført at de avgjørelser som er tatt vedrørende bevisavskjæringen er tatt på et for tidlig tidspunkt og således er truffet på ufullstendig grunnlag. Forøvrig inneholder kjæremålet angrep på lagmannsrettens bevisbedømmelse.
Staten v/Utenriksdepartementet har erklært seg enig i at det er et behov for tilleggskjennelse for så vidt gjelder de forhold i kjæremålet til lagmannsretten som ikke er behandlet. Det er anført at anførsler vedrørende nye faktiske forhold ikke kan medføre at lagmannsrettens kjennelse skal oppheves. Dersom nye vitner skal føres, eller vitner som nå er avskåret skal høres om andre forhold enn det som tidligere er påberopt, så må bevisene på ny tilbys for byretten som må ta stilling til om disse skal tillates ført.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan i det videre kjæremål prøve lovtolkingen og saksbehandlingen i lagmannsretten. Derimot kan utvalget ikke prøve bevisvurderingen eller den konkrete rettsanvendelse. Utvalget kan heller ikke ta stilling til krav om bevisførsel som ikke har vært fremsatt for byretten og prøvet av lagmannsretten ved kjæremål dit.
Så vidt kjæremålsutvalget forstår kjæremålet anføres det som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten traff sin avgjørelse uten at det var fullstendig klarlagt hva som skulle godtgjøres med de oppgitte bevis. Denne anførselen kan åpenbart ikke føre frem. Etter tvistemålsloven §188 første ledd påhviler det den part som tilbyr bevisene, å klargjøre hva som skal godtgjøres ved dem. Slik klargjøring skulle skjedd allerede da bevisene ble tilbudt for byretten, og plikten til klarlegging er det altså parten - og ikke retten som har. Det kan nok tenkes tilfeller hvor retten gjennom sin materielle prosessledelse må medvirke til dette, men utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har hatt noen plikt eller oppfordring til å sørge for slik klargjøring. Etter kjæremålsutvalgets mening er det derfor ikke begått noen saksbehandlingsfeil av lagmannsretten med hensyn til klargjøring av hva som skal godtgjøres med de påberopte bevis.
Utvalget kan som nevnt også prøve lagmannsrettens lovtolking. Noen lovtolkingsfeil kan utvalget ikke se er påberopt fra den kjærende parts side. Utvalget kan heller ikke se at det foreligger noen slik feil. Det er den konkrete anvendelsen av reglene i tvistemålsloven §188 og §189 som angripes. Men den konkrete vurdering kan kjæremålsutvalget som nevnt ikke prøve i et videre kjæremål.
Den kjærende part har gjort gjeldende at lagmannsretten ikke har tatt stilling til alle de krav som var fremsatt i kjæremålssaken. Det gjelder de krav som er knyttet til tjenestemannsloven §19 nr. 5, jf punkt 4 i byrettens kjennelsesslutning. Hun fremsatte derfor krav om at lagmannsretten skulle avsi tilleggskjennelse om dette. I sitt kjæremålstilsvar til Høyesteretts kjæremålsutvalg har staten erklært seg enig i at slik tilleggskjennelse avsies.
Lagmannsretten fant ikke grunnlag for å avsi tilleggskjennelse. I brev til Høyesteretts kjæremålsutvalg, med gjenpart til partene, er dette begrunnet slik:
"Det vil ses av dokumentene at lagmannsretten i brev av 15. oktober 1993 (dok nr 31) ba kjærende part om å overveie en mer presis påstand enn den lite tilfredstillende henvisning til argumentasjonen som ble benyttet i kjæremålserklæringen. I prosesskrift av 22. oktober 1993 (dok nr. 33) ble det derfor lagt ned ny påstand, som lagmannsretten ifølge sin kjennelse har lagt til grunn som kjærende parts endelige påstand i kjæremålssaken.
Det var intet i dette prosesskrift som tilsa at påstanden bare var delvis, idet prosesskriftet viser til kjæremålsssaken i sin helhet med presisering hva kjæremålet gjaldt, nemlig bevisføring i avskjedssak.
Lagmannsrettens kjennelse fremtrer som en avsluttende avgjørelse av As kjæremål over Oslo byretts kjennelse av 3. september 1993, idet denne kjennelse er blitt stadfestet med en mindre endring. På denne bakgrunn finner lagmannsretten ikke grunnlag for å avsi tilleggskjennelse, som antydet av kjærende part med tilslutning av kjæremotparten."
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens standpunkt her er holdbart. Det fremgår av de to siste sidene i kjæremålserklæringen til lagmannsretten at den kjærende part angrep byrettens avgjørelse vedrørende de krav som ble fremmet etter tjenestemannsloven §19 nr 5, og hvor disse kravene var nektet behandlet i saken. I kjæremålstilsvaret ble dette imøtegått fra statens side, jf tilsvaret s 4.
I brev til den kjærende part av 15 oktober 1993 fra forberedende dommer i lagmannsretten heter det bl.a.: "De bes overveie å formulere påstanden som krav om at tilbudt bevis tillates ført." Anmodningen er ikke helt klar, men den kan iallfall ikke forstås som noe mer enn at lagmannsretten ønsket en klargjøring av påstanden for så vidt gjaldt tvisten om hvilke bevis som skulle føres. Den gjaldt ikke de krav som knyttet seg til tjenestemannsloven §19 nr. 5. Den senere nedlagte påstand kan ikke forstås slik at kjæremålet vedrørende dette ble frafalt. Dersom lagmannsretten mente det var grunn til å forstå påstanden slik, burde den fått bekreftet fra den kjærende part at dette var en riktig forståelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er etter dette kommet til at kjæremålet må forkastes så langt det gjelder de krav lagmannsretten avgjorde i sin kjennelse. De påkjærte krav som lagmannsretten ikke har avgjort, må avgjøres av lagmannsretten ved tilleggskjennelse, jf tvistemålsloven §160 og §164.
Det tilligger ikke kjæremålsutvalget nå å ta stilling til om lagmannsretten kan realitetsprøve de krav som er fremsatt i tilknytning til tjenestemannsloven §19 nr. 5, og om en eventuell realitetsprøving kan føre frem. Utvalget finner imidlertid grunn til å påpeke begrensningen i kjæremålsadgangen for de krav som omfattes av tjenestemannsloven §19 nr. 5 annet ledd.
Det er ikke påstått at kjæremålsutvalget skal fastsette omkostninger ved behandlingen for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
1. Kjæremålet forkastes for de krav lagmannsretten har avgjort ved sin kjennelse.
2. For de påkjærte krav lagmannsretten ikke har avgjort, hjemvises saken til lagmannsretten til avsigelse av tilleggskjennelse.