HR-1994-756-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-07 |
| Publisert: | HR-1994-00756s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00756, jnr. 331/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, Legemiddelloven (1964) §22, §43, §162, §174, §184, §185, §240, §388, LOV-1993-06-11-80, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1965, er blant annet siktet for overtredelse av straffeloven §162 første ledd jf annet ledd og femte ledd og for overtredelse av legemiddelloven §43 annet ledd jf §22 første ledd. Ved Nedenes forhørsretts kjennelse 10 november 1993 ble A varetektsfengslet til 7 desember 1993. Fengslingen er senere forlenget flere ganger, senest ved Nedenes forhørsretts kjennelse 14 mars 1994. Sistnevnte kjennelse har slik slutning:
"Siktede, A, født xx.xx.1965, tillates med hjemmel i straffeprosessloven §184, §185, §171 nr. 3, §174, første ledd samt §240 holdt i varetekt inntil annerledes bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke ut over 9. mai kl. 16.00."
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som forkastet kjæremålet i kjennelse 21 mars 1994. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Advokat Kjell Myrland anfører til støtte for A at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av straffeprosessloven §171 nr 3, idet gjentakelsesfaren ikke er sterk nok til å holde A varetektsfengslet. Straffeprosessloven §171 nr 3 krever sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede skal begå lovbrudd dersom han løslates, og flere tidligere domfellelser er ikke i seg selv nok til å konstatere tilstrekkelig gjentakelsesfare, jf Rt-1993-905. Siktede er tidligere domfelt for kun mindre overtredelser av §162 første ledd jf femte ledd, og de seneste dommene gjelder primært andre typer overtredelser enn dem han nå er siktet for. Det må etter As mening ha betydning for lovtolkningen at siktede nå har fast bopel og et samboerforhold. Han tar del i omsorgen for et mindreårig barn.
Det anføres videre at fortsatt varetektsfengsling vil innebære et uforholdsmessig inngrep overfor A, blant annet fordi etterforskningen mot ham er avsluttet, mens hovedforhandling først vil kunne finne sted i oktober 1994. Fortsatt varetektsfengsling vil også stride mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 5 nr 3. Begrunnelsen for dette er inntatt i kjæremålet til lagmannsretten, som fastholdes for Høyesteretts kjæremålsutvalg:
"Det anføres at en siktet i en sak der etterforskningen mot ham er avsluttet, etter konvensjonsbestemmelsen må ha rett til å bli løslatt i påvente av rettergangen. Det kan neppe ses å foreligge noen fornuftig grunn til å holde ham fengslet helt frem til oktober måned."
A har nedlagt påstand om at han løslates, subsidiært mot fengslingssurrogater.
Politiet er gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Den særskilte bestemmelse i §388 nr 6, som det er vist til i kjæremålserklæringen, ble opphevet ved lov 11 juni 1993 nr 80. Utvalget kan prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandlingen for lagmannsretten, herunder om kjennelsesgrunnene er tilstrekkelige.
Det er i kjæremålserklæringen gjort gjeldende at lagmannsretten, når den har funnet at fengsling er påkrevet for å hindre gjentakelse av straffbare handlinger, har bygget på en uriktig forståelse av fengslingsvilkåret i straffeprosessloven §171 første ledd nr 3.
Lagmannsretten har på dette punkt uttalt følgende:
"Lagmannsretten er også enig med forhørsretten i at det foreligger en gjentakelsesfare av den art som nevnt i straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 og viser til hva lagmannsretten har bemerket om dette i sin kjennelse 27. januar 1994."
I lagmannsrettens kjennelse av 27 januar 1994 uttales om dette:
"Derimot mener lagmannsretten at det spesielle fengslingsvilkår etter §171 første ledd nr. 3 må anses oppfylt, jfr. at siktede er domfelt for narkotikaforbrytelser både i januar 1992 og senest 5. mai 1993."
Isolert sett er det som her uttales, ikke tilstrekkelig til å vise at lagmannsretten har bygd på en riktig forståelse av straffeprosessloven §171 første ledd nr 3, jf det som er sagt i Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1993-905. Imidlertid må lagmannsrettens kjennelse av 21 mars 1994 forstås slik at retten også tiltrer den begrunnelse som er gitt i den påkjærte kjennelse fra forhørsretten. I denne kjennelse heter det:
"Retten finner at det foreligger slik gjentakelsesfare som straffeprosessloven §171 nr. 3 krever, og at det dermed er grunnlag for videre varetektsfengsling. Den utvidede siktelse gir et bilde av en organisert omsetning av amfetamin i Arendal der siktede med jevne mellomrom i perioden september/oktober 1992 til september/oktober 1993 har fått amfetamin for videresalg i Arendalsregionen. Det vises til de tidligere avsagte kjennelser av forhørsrett og lagmannsrett for den nærmere begrunnelse for gjentakelsesfare."
Det bemerkes for ordens skyld at de tidligere avsagte kjennelser ikke inneholder andre uttalelser om gjentakelsesfare enn den ovenfor siterte fra lagmannsrettens kjennelse av 27 januar 1994.
Selv om begrunnelsen i den påkjærte kjennelse er snau, også når den ses i sammenheng med forhørsrettens begrunnelse, finner utvalget at den må anses tilstrekkelig til å vise at lagmannsretten ikke har bygd på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §171 første ledd nr 3. Det bemerkes at forhørsretten i sin kjennelse viser til det bilde av organisert omsetning av amfetamin som fremgår av den utvidede siktelse. Både forhørsretten og lagmannsretten har funnet at det foreligger skjellig grunn til mistanke for alle de forhold den utvidede siktelse omhandler. Det er her tale om fire tilfelle av erverv av amfetamin, tilsammen ca 310 gram, samt ett forsøk omfattende ca 100 gram, alt i tidsrommet september/oktober 1992 til september/oktober 1993. Når disse forhold ses i sammenheng med siktedes to tidligere dommer for narkotikaovertredelser, kan det ikke sees at lagmannsretten har stilt for små krav til gjentakelsesfaren.
Lagmannsretten har drøftet om fengslingsforlengelsen er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Det er intet i drøftelsen som tyder på en uriktig tolkning av konvensjonen. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Videre har lagmannsretten vurdert om fengslingsforlengelsen kan anses som et uforholdsmessig inngrep overfor siktede. Heller ikke denne vurdering kan utvalget prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.