HR-1995-2156-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-14 |
| Publisert: | HR-1995-02156s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-02156S , jnr 1444/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Dolva, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §185, Straffeloven (1902) §233, §184, §388 |
A, født xx.xx.1962, ble ved Trondheim forhørsretts kjennelse av 26 september 1995 fengslet frem til 3 oktober 1995 i medhold av straffeprosessloven §185 jf §184 jf §171 nr 1, 2 og 3. Hun er av Trondheim politikammer siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd.
Fengslingen er senere forlenget, senest ved forhørsrettens kjennelse av 31 oktober 1995 til 21 desember 1995. A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som 17 november 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til at lagmannsretten har akseptert at det ikke foreligger bevisforspillelsesfare. Når fengsling foretas med hjemmel i nr 1 og 3 må det foreligge et særlig og kvalifisert grunnlag for å frykte unndragelsesfare og gjentagelse. Det er anført at lagmannsretten har lagt normen for bruk av de nevnte bestemmelser for lavt. Subsidiært er det anført at lagmannsretten ikke har gitt tilstrekkelig begrunnelse for bruk av de nevnte fengslingsvilkår.
Under enhver omstendighet innebærer det en saksbehandlingsfeil og/eller lovanvendelsesfeil når lagmannsretten overhodet ikke har vurdert behovet for varetektsfengsling i forhold til at siktede kunne ha vært overført på soning av rettskraftig dom. Dette ble påberopt i støtteskrivet til lagmannsretten. Varetektsfengsling bør i utgangspunktet være subsidiær i forhold til soning av fengselsstraff, i alle fall der hvor det ikke forefinnes fengslingsgrunnlag på bakgrunn av fare for bevisforspillelse. Det er vist til at varetektsfengsling vil innebære en ekstra belastning for siktede.
Det er bedt om at siktede løslates, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget finner ikke at lagmannsretten ved avgjørelsen etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 og 3 har lagt til grunn en feilaktig tolkning av bestemmelsene. Lagmannsretten har funnet at det foreligger betydelig risiko både for unndragelse og gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger, og har begrunnet dette tilstrekkelig med henvisning til konkrete omstendigheter.
Lagmannsretten har også referert siktedes anførsel om at hun bør overføres til soning i stedet for fortsatt varetektsfengsel, og utvalget legger til grunn at dette forhold er vurdert.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.