HR-1995-72-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-02 |
| Publisert: | HR-1995-00072k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1994-00448 A - Høyesterett HR-1995-00072K , jnr 428/1994 |
| Parter: | Lillesand kommune (advokat Stein Erikstad) mot Leif J Finckelsen (advokat Robert Heiberg Kahrs) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Langvand, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §366, §165, §359 |
Leif J Finckelsen unnlot å føre opp inntekt av et rentebeløp på kr 152.500 på selvangivelsen for 1988. Ved likningsnemdas endringsvedtak av 16 desember 1991 ble beløpet tillagt Finckelsens inntekt og han ble også ilagt straffeskatt og renter av skatteøkningen. Ved stevning av 29 desember 1992 gikk Finckelsen til søksmål mot Lillesand kommune for å få likningen opphevet for så vidt gjaldt vedtaket om ileggelse av tilleggsskatt. Sand herredsrett avsa 18 juni 1993 dom med slik slutning:
"1. Lillesand kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke."
Leif J Finckelsen påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. I anken ble det nedlagt ny prinsipal påstand om at renteinntekten ikke skulle inntektsbeskattes. Samtidig ble det, i den utstrekning lagmannsretten skulle finne at ankegjenstandens verdi ikke var tilfredsstilt, begjært samtykke til anke. Førstelagmannen i Agder avsa 21 september 1993 kjennelse hvor samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi ikke ble gitt. Finckelsen påkjærte denne kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som den 11 november 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse om ikke å gi samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi avvises.
For øvrig forkastes kjæremålet.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Leif J Finckelsen til Lillesand kommune v/ordføreren 1.500 ettusenfemhundre kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
I prosesskrift til Agder lagmannsrett av 14 juni 1994 hevdet den ankende parts prosessfullmektig at han i et prosesskrift av 25 november 1993 hadde fastholdt anken. Dette prosesskrift ble ikke mottatt av lagmannsretten. I et senere prosesskrift begjærte den ankende parts prosessfullmektig at lagmannsretten skulle ta selvstendig standpunkt til om ankegjenstandens verdi var oppfylt.
Agder lagmannsrett avsa 11 oktober 1994 beslutning med slik slutning:
"1. Ankesaken fremmes.
2. Spørsmålet om plikt til å betale saksomkostninger utsettes til den kjennelse eller dom som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd."
Saksforholdet for øvrig fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens kjennelse.
Lillesand kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til at Høyesteretts kjæremålsutvalg i sin kjennelse ikke fant det tvilsomt at tvistemålsloven §366 "stenger for å ta opp for lagmannsretten et krav om at rentebeløpet ikke kan beskattes". Det anføres at bestemmelsen også må stenge for andre krav som ikke er inntrådt eller først blitt kjent for parten etter realitetsavgjørelsen. Videre er det anført at plikten til å betale selve skatten og rentene av skattebeløpet er erkjent av kjæremotparten. Disse beløp er også rent faktisk betalt. Lagmannsretten har i sin beslutning lagt avgjørende vekt på kjæremotpartens pretensjon når det gjelder spørsmålet om anken skal fremmes. Det anføres at en etterfølgende pretensjon om ikke å være skyldig rentebeløpet ikke kan gis gjennomslag overfor den samme partens tidligere uttrykkelige og konkludente erkjennelse av betalingsplikt for det samme beløp. Lagmannsretten tar videre feil når den er kommet til at spørsmålet om skatteplikt og ekstrarente er så direkte knyttet til hverandre at de bør betraktes som den samme tvistegjenstand. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens beslutning oppheves.
2. Lillesand kommune tilkjennes saksomkostninger."
Leif J Finkelsen har anført at det ikke er noen indikasjon på at spørsmålet om ankesummen likevel kunne være tilfredsstilt på annet grunnlag ble vurdert av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det bestrides at det foreligger noen erkjennelse av plikten til å betale renter av det ilignede skattebeløp og det kan heller ikke legges vekt på at beløpet rent faktisk er betalt. Det er videre anført at tvistetemaet for herredsretten var hvorvidt tilleggsskatt skulle ilegges og påstanden var begrenset til dette. Det innebærer imidlertid ikke at rentespørsmålet var uten interesse. Dersom kjæremålsmotparten hadde fått medhold i sin påstand, ville ny ligning bli foretatt og renteberegningen ville ved den nye avregning automatisk bli unnlatt. Tilleggsskatt og renteplikt er uløselig knyttet til hverandre. Dersom tilleggsskatt ilegges vil rente bli beregnet og dersom tilleggskatt ikke ilegges, er det ikke hjemmel for å beregne rente. På denne bakgrunn må de to spørsmål sees som samme tvistegjenstand. Det err nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Prinsipalt:
Leif J. Finckelsen tilkjennes saksomkostninger.
Subsidiært:
Lillesand kommune tilkjennes ikke saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
I kjæremålserklæringen vedrørende lagmannsrettens kjennelse av 21 september 1993 gjorde Finckelsen blant annet gjeldende at kravet til ankesum var oppfylt, dels under henvisning til inntektsøkningen på kr 73.200, dels under henvisning til renten på skatteøkningen som kom i tillegg til tilleggsskatten. Det ble hevdet at det var en saksbehandlingsfeil at det ikke fremgikk av kjennelsen hvorvidt lagmannsretten hadde vurdert spørsmålet om samtykke til å fremme anken var påkrevet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket i kjennelsen av 11 november 1993:
"Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at førstelagmannens avgjørelse om ikke å gi samtykke til anken uten hensyn til ankegjenstandens verdi, ikke kan angripes ved kjæremål og at den heller ikke kan være gjenstand for omgjøring, jf tvistemålsloven §359 tredje ledd og §165 tredje ledd. Kjæremålet vedrørende denne delen av avgjørelsen må avvises.
Beslutningen avgjør imidlertid ikke annet enn at anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi ikke tillates.
Den avskjærer ikke anke, hvis den ankende part kan sannsynliggjøre at anken tilfredsstiller kravet til ankesum.
Den ankende part hevdet for lagmannsretten at kravet til ankesum var oppfylt. Det ble for lagmannsretten, i motsetning til hva tilfellet var for byretten, gjort gjeldende at det ved ligningen for 1988 ikke skal foretas inntektsbeskatning overhodet av renteinntekten på kr 152.500. Med et slikt krav er vilkåret om ankesum oppfylt.
Det er nærliggende å tolke tausheten i kjennelsen fra lagmannsretten slik at retten har funnet at kravet til ankesum uansett ikke er oppfylt. Men det er en saksbehandlingsfeil at spørsmålet ikke er uttrykkelig behandlet av lagmannsretten. Det skulle også vært tatt inn i kjennelsesslutningen at anken avvises. Kjæremålsutvalget finner imidlertid at disse feilene ikke har hatt betydning.
Det kan ikke være tvilsomt at tvistemålsloven §366 stenger for å ta opp for lagmannsretten et krav om at rentebeløpet ikke kan beskattes.
Utvalget har i denne kjennelsen tatt standpunkt ikke bare til spørsmålet om samtykke etter tvistemålsloven §359 kjæremålet ble der avvist men også til spørsmålet om avvisning av anken. Utvalget forsto den påkjærte kjennelse slik at den avviste anken, og utvalget forkastet kjæremålet på dette punkt, jf slutningens "For øvrig forkastes anken."
Med utvalgets kjennelse av 11 november 1993 var det endelig avgjort at anken ble avvist. Lagmannsrettens beslutning om å fremme ankesaken må da oppheves.
Kommunen har krevd saksomkostninger for lagmannsretten og for utvalget. Etter omstendighetene finner utvalget at omkostninger ikke bør tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.