HR-1995-74-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-02 |
| Publisert: | HR-1995-00074k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00074K , jnr 365/1994 |
| Parter: | Sparebanken NOR (advokat Tore Brandt) mot B (advokat Helge Almestad) |
| Forfatter: | Bugge, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Gjeldsordningsloven (1992) §6-1, §172, §180, §181, §6-2 |
Asker og Bærum namsrett avsa den 5 november 1993 kjennelse for en tvungen gjeldsordning for B. Da B flyttet til Eidsvoll og skiftet arbeid, hvorved hun fikk en høyere inntekt, har to av hennes kreditorer begjært omgjøring av gjeldsordningen i medhold av gjeldsordningsloven §6-1 tredje ledd. Eidsvoll namsrett tok begjæringen til følge og avsa den 3 juni 1994 kjennelse hvorved den tvungne gjeldsordning ble endret slik at den medførte økte månedlige innbetalinger for B.
B påkjærte Eidsvoll namsretts kjennelse til Eidsivating lagmannsrett og gjorde blant annet gjeldende at namsretten ikke hadde gitt henne anledning til å uttale seg før kjennelse ble avsagt slik som gjeldsordningsloven §6-2 foreskriver. Videre ble det anført at det var en feil at namsretten hadde endret størrelsen på en fordring.
Eidsivating lagmannsrett avsa den 13 oktober 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Eidsvoll namsretts kjennelse av 3 juni 1994 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for namsretten.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Sparebanken NOR å betale B 4.000 firetusenkroner innen 2 to uker fra forkynnelse av kjennelsen."
Sparebanken NOR har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksom kostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført:
Det gjøres gjeldende som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har begrunnet sin avgjørelse. Selv om kravet til slik begrunnelse ikke er omfattende, må et minstekrav være at det vises til den lovbestemmelse som er benyttet.
Det gjøres videre gjeldende at avgjørelsen er i strid med loven ved at lagmannsretten ikke har utsatt avgjørelsen i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum, da det først er ved denne avgjørelse at det vil vise seg hvilken betydning kjæremålet har hatt for realiteten i saken. Det vises til Eidsivating lagmannsretts saksomkostningsavgjørelse av 25 august 1994 i et lignende saksforhold.
Sparebanken NOR har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse under pkt. 2 oppheves
Subsidiært: Saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den avgjørelse som avslutter saken
I begge tilfeller: Sparebanken NOR tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med kr 5000.."
B har i et kjæremålstilsvar hovedsakelig anført:
Lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig. Sparebanken NOR burde selv ha registrert de feil namsrettens kjennelse var beheftet med og også nedlagt påstand om opphevelse.
Det bestrides at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven. Grunnlaget for opphevelse av Eidsvoll namsretts kjennelse var omstridt og ble løst ved lagmannsrettens kjennelse. Denne saken er derfor avsluttet, og B bør tilkjennes saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilpliktes Sparebanken NOR å betale B 4.000, firetusen kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, og utvalgets kompetanse er for så vidt angår avgjørelsens innhold begrenset ved tvistemålsloven §181 annet ledd til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.
Den kjærende part har anført at lagmannsrettens begrunnelse er utilstrekkelig fordi det ikke er angitt hvilken lovbestemmelse avgjørelsen bygger på. Utvalget finner at denne anførsel ikke kan føre frem. Lagmannsretten har uttalt at den kjærende part Bs påstand er tatt til følge og at kjæremotparten må betale saksomkostninger. Det anses åpenbart at lagmannsretten har truffet sin avgjørelse ut fra hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd. Det er da ikke en saks behandlingsfeil som kan ha hatt betydning at lagmannsretten har unnlatt å vise til lovbestemmelsen.
Videre har den kjærende part anført at lagmannsrettens avgjørelse er i strid med loven ved at avgjørelsen av saksomkostningsspørs målet ikke ble utsatt etter tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum. Utvalget finner at heller ikke denne anførsel kan føre frem. Namsrettens avgjørelse var truffet uten at den kjærende part hadde fått anledning til å fremføre sitt syn på saken.
Det var her begått en saksbehandlingsfeil, som bare kunne bli rettet opp ved kjæremål fra B til lagmannsretten. I kjæremålstilsvar til lagmannsretten påstod Sparebanken NOR namsrettens kjennelse stadfestet hva gjelder slutningens punkter 1, 2 og 4. Det forelå dermed en tvist om det som var kjæremålets gjenstand, og denne tvisten ble for så vidt endelig avgjort ved lagmannsrettens kjennelse.
På denne bakgrunn kan det ikke anses å være i strid med tvistemålsloven saksomkostningsbestemmelser at lagmannsretten til kjente den kjærende part saksomkostninger og unnlot å drøfte om det var grunn til å la denne avgjørelse utstå etter lovens §179 første ledd siste punktum.
Lagmannsrettens kjennelse vil bli å stadfeste. Kjæremålet har således ikke ført frem og kjæremotparten bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Omkostningene settes til kr 4.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 2, stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Sparebanken NOR til B 4.000 firetusen kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.