HR-1995-95-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-09 |
| Publisert: | HR-1995-00095k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00095K , jnr 360/1994 |
| Parter: | Tom Ekeli (advokat Steinar Winther Christensen) mot Arne M Olsson Ove Kr Mjølnerød |
| Forfatter: | Holmøy, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Rettshjelpsloven (1980) §28a |
Saken gjelder kjæremål over fastsettelse av salær til medisinsk sakkyndige.
Overlege Arne M Olsson og seksjonsoverlege Ove Kr Mjølnerød har vært oppnevnt som medisinsk sakkyndige i en erstatningssak ved Eidsivating lagmannsrett. Den 24 juni 1994 fastsatte lagmannsretten salær til begge, basert på kr 495 pr time. Det oppgitte timeforbruk ble godkjent med 40 timer for Olsson og 38 timer for Mjølnerød. Salærfastsettelsen er ikke nærmere begrunnet.
Ved lagmannsrettens brev av 10 oktober 1994 ble Tom Ekelis advokat bedt om å innbetale gebyr, salær og reisegodtgjørelse med tilsammen kr 60.148,95. I brev av 17 oktober 1994 ba advokaten om å få tilsendt kopi av salæroppgavene og rettens salærfastsettelser, da ikke noe av dette tidligere var mottatt. Dette ble oversendt ham ved lagmannsrettens brev av 20 oktober 1994.
Tom Ekeli har påkjært lagmannsrettens salærfastsettelser til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det opplyses at begge de sakkyndige er i full stilling som sykehusleger. Det heter for øvrig i kjæremålet:
"For det første gjøres gjeldende at det er benyttet uriktig salærsats, idet satsen her for begge de sakkyndiges vedkommende skulle vært redusert med 1/3-del i h.t. Justisdepartementets salærforskrift av 26 oktober 1992. Så vidt sees foreligger ingen dokumentasjon fra de sakkyndige av utgifter i vesentlig samme utstrekning som privatpraktiserende advokater. Det kan synes som om retten ikke har vurdert denne side av saken ut fra de salærfastsettinger som jeg nylig har mottatt.
For det andre påklages godkjennelsen av oppgitt tid til forberedende arbeid, - 24 timer for Olsson og 22 timer for Mjølnerød. Såvidt omfattende tid til forberedende arbeid kan verken anses rimelig eller nødvendig i en sak av denne art hvor temaet var meget oversiktlig og innenfor et kjent felt av de sakkyndiges fagområde. Det må her også sees hen til departementets og fylkesmennenes praksis når det gjelder dekningen av utgifter til sakkyndighetsvurderinger i personskadeserstatningssaker og hvor en bare rent unntaksvis oppnår dekning for arbeid utover 7 timer for den enkelte sakkyndige. Det må antas at departementet med denne praksis har vurdert hva som må anses som rimelig og nødvendig.
Hva spesielt angår sakkyndig Mjølnerød påpekes at han også var sakkyndig for byretten hvor han også presenterte en betydelig regning for omfattende arbeid. Mjølnerød kjente således saken inngående på forhånd. De spørsmål som forelå til besvaring for Mjølnerød i ankesaken var i hovedsak som i saken for byretten."
Lagmannsretten oversendte deretter saken til kjæremålsutvalget, som ved brev av 18 november 1994 returnerte saken og ba om at kjæremålet ble forkynt for Olsson og Mjølnerød, jf rettshjelploven §28a annet ledd. Det ble også minnet om bestemmelsen i §28a femte ledd.
Saken ble mottatt igjen i kjæremålsutvalget 15 desember 1994. Tilsvar fra Mjølnerød var da mottatt. Han fastholder og begrunner sitt salærkrav og gir opplysninger om inntekter og utgifter i sin privatpraksis. Det er ikke gitt noen nærmere begrunnelse eller redegjørelse fra lagmannsretten.
Olsson har ikke inngitt tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
Det fremgår ikke av lagmannsrettens salærfastsettelse om lagmannsretten har foretatt en vurdering etter salærinstruksens §6 tredje ledd om reduksjon av salærsatsen. Om anvendelsen av denne bestemmelse i forhold til leger vises til Justisdepartementets rundskriv G - 164/92 side 26, se også kjennelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1994-436 og side 451.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens salærfastsettelser må oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling. Det forutsettes at lagmannsretten ved den nye behandling også vurderer det oppgitte timetall.
Saksomkostninger for kjæremålsutvalget er ikke krevet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens salærfastsettelser oppheves og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.