HR-1996-124-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-13 |
| Publisert: | HR-1996-00124s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00124S , jnr 100/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schei, Tjomsland, Coward |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1963, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd, jf første ledd, jf femte ledd.
Ved Asker og Bærum forhørsretts kjennelse av 21 juli 1995 ble han, sammen med medsiktede B, i medhold av straffeprosessloven §184, jf §171 nr 1 og 2 varetektsfengslet til 1 september 1995 med brev- og besøksforbud. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist ved forhørsrettens kjennelse 7 februar 1996 til 13 mars 1996 kl 16, i medhold av straffeprosessloven §185, jf §171 nr 1 og 2.
Begge de siktede påkjærte forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 26 februar 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålene forkastes."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at det foreligger feil i lagmannsrettens saksbehandling ved at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle når det gjelder spørsmålet om saksbehandlingsfeil ved forhørsrettens avgjørelse, spørsmålet om unndragelsefare og spørsmålet om fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep.
Det anføres videre at det foreligger feil i lagmannsrettens lovtolking når det gjelder straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. Lagmannsretten har tolket bestemmelsen for snevert når den legger til grunn at det fortsatt foreligger fare for bevisforspillelse i saken.
Politiet er gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i det videre kjæremål er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve lagmannsrettens saksbehandling - herunder om det er mangler ved kjennelsesgrunnene - og lovtolking.
Lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke er gitt andre opplysninger til forhørsretten enn til forsvarerne. Dette er begrunnet. Utvalget kan etter omstendigheten ikke se at det er mangler ved lagmannsrettens saksbehandling på dette punkt. Unndragelsesfaren er drøftet. Begrunnelsen er tilstrekkelig. Spørsmålet om uforholdsmessig inngrep er ikke uttrykkelig drøftet. Det burde vært gjort. Ut fra lagmannsrettens kjennelse sett under ett, spesielt det som sies i tilknytning til unndragelsesfaren, kan det imidlertid ikke være tvil om at lagmannsretten har lagt til grunn at fortsatt fengsling ikke vil være et uforholdsmessig inngrep. Det som sies om faren for bevisforspillelse, gir ikke uttrykk for noen uriktig lovtolking. Etter dette må kjæremålet forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.