HR-1996-21-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-11 |
| Publisert: | HR-1996-00021s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00021S , jnr 14/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Dolva, Schei, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §388, Straffeloven (1902) §268 |
Saken gjelder videre kjæremål om varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1976, er blant annet siktet for biltyverier og forsøk på grovt ran. Ved Stavanger forhørsretts kjennelse av 26 oktober 1995 ble han varetektsfengslet frem til 23 november 1995, og da ble fengslingsfristen forlenget til 21 desember 1995.
Stavanger forhørsrett avsa 21 desember 1995 kjennelse med slik slutning:
"Fengslingsfristen for B, født xx.xx.1974, C, født xx.xx.1977, A, født xx.xx.1976 og D, født xx.xx.1975, forlenges til tirsdag 27. februar 1996 kl. 15.00."
Alle de siktede påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 28 desember 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremål fra B, D og C og A blir å forkaste."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.
Det er blant annet vist til at lagmannsretten ikke har tatt stilling til gjentagelsesfaren, men har anvendt straffeprosessloven §172 uten at forhørsretten i noen av fengslingskjennelsene har vurdert denne bestemmelsen. Det stilles spørsmål ved om lagmannsretten da etter andre fengslingsforlengelse kan bruke §172.
Ved anvendelsen av §172 kreves det at retten må være temmelig sikker på skyldspørsmålet, og ranet må vurderes som grovt. A har krav på å få sitt forhold vurdert individuelt.
Det innrømmes at ranet var planlagt, men ikke så nøye som kreves etter straffeloven §268 annet ledd. Det er på det rene at A hadde med seg kniv inn i forretningen, men det var ikke planlagt å bruke den under ranet, og han kan ikke huske å ha brukt den.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Siktede løslates.
2. Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse av 28. desember 95 oppheves."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset etter straffeprosessloven §388 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og den - generelle - lovtolking lagmannsretten har lagt til grunn.
Vedrørende saksbehandlingen bemerker utvalget at det framgår klart av lagmannsrettens kjennelse at siktedes forhold er vurdert individuelt.
Det er heller ingen feil at lagmannsretten ikke tok stilling til gjentagelsesfaren eller at den begrunnet fengslingen i straffeprosessloven §172, selv om forhørsretten ikke har benyttet denne bestemmelsen da den ved flere tidligere anledninger behandlet fengslingsspørsmålet. Det bemerkes at påtalemyndigheten i sin begjæring 20 desember 1995 om fengslingsforlengelse blant annet påberopte nevnte bestemmelse.
Utvalget kan heller ikke se at det foreligger feil ved lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §172 eller straffeloven §268 eller ved kjennelsesgrunnene vedrørende disse. For så vidt gjelder spørsmålet om ranet var nøye planlagt, viser utvalget til at dette ikke er et absolutt vilkår etter §268 annet ledd, men angis som ett moment i en helhetsbedømmelse.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.