HR-1996-221-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-04 |
| Publisert: | HR-1996-00221s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00221S , jnr 196/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §184, §49, §171, §174, §388 |
A, født xx.xx.1965, er tiltalt for overtredelse av blant annet straffeloven §233 jf §49 og hovedforhandling er berammet i tiden 57 juni 1996 ved Trondheim byrett. Ved Salten forhørsretts kjennelse av 26 april 1996 ble varetektsfengslingen i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2 forlenget til 5 juni 1996 med brev- og besøkskontroll i samme tidsrom. A påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 2 mai 1996 forkastet kjæremålet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hele fengslingsgrunnlaget angripes, og kjæremålet omfatter lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse. Lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. I realiteteten har lagmannsretten ikke gitt noen begrunnelse ut over å si seg enig med forhørsrettens resultat og vurderinger. Lagmannsretten burde gitt en nærmere begrunnelse når det gjelder varetektsfengsel i ca 3 måneder med brev- og besøkskontroll.
Så langt det er mulig å prøve lagmannsrettens lovanvendelse, påstås at lagmannsretten har stilt for milde krav til lovens begrep "skjellig grunn til mistanke", "bevisforspillelsesfare" og "uforholdsmessig inngrep". Under enhver omstendighet påstås at beslutningen om brev- og besøkskontroll må utgå.
Han har påstått seg løslatt, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generell lovtolking.
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og "lovanvendelse". I det alt vesentlige synes anførslene å rette seg mot saksbehandlingen - mangelfulle kjennelsesgrunner. Det anføres at lagmannsrettens vurdering av grunnvilkåret "skjellig grunn til mistanke" er mangelfull og at det samme gjelder vurderingen av bevisforspillelsesfaren. Videre anføres det at varigheten av brev- og besøkskontrollen ikke er vurdert i henhold til vilkåret om at fengslingen ikke skal være et uforholdsmessig inngrep.
Utvalget finner at angrepet på lagmannsrettens saksbehandling ikke fører frem. Lagmannsretten har sluttet seg til begrunnelsen i Salten forhørsretts kjennelse av 26 april 1996. I denne kjennelsen er det henvist til forhørsrettens tidligere kjennelse av 28 mars 1996, jf lagmannsrettens kjennelse av 2 april 1996, der det gis en nærmere redegjørelse for de forhold retten bygger på når den har funnet at det foreligger skjellig grunn til mistanke. I kjennelsen av 26 april 1996 er det også gitt en beskrivelse av de konkrete omstendigheter som etter forhørsrettens oppfatning begrunner bevisforspillelsesfaren. I første rekke fryktes det at siktede vil kunne påvirke vitner og medsiktede. Avgjørelsen om brev- og besøkskontroll er begrunnet i samme hensyn. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve. Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at retten har vurdert spørsmålet om inngrepets forholdsmessighet. For ordens skyld bemerker utvalget at siktede ble varetektsfengslet 8 mars 1996. Hovedforhandlingen er berammet til 5 juni 1996.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av lovens krav om skjellig grunn til mistanke eller nærliggende fare for bevisforspillelse, jf straffeprosessloven §171 jf §184 annet ledd. Heller ikke kan utvalget se at lagmannsrettens tolking av kravet om forholdsmessighet, jf straffeprosessloven §174 jf §184 annet ledd er uriktig.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.