HR-1996-326-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-08-22 |
| Publisert: | HR-1996-00326s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00326S , jnr 296/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §436, §442, Dyrevernloven (1974), §437, Viltloven (1981) |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse etter straffeprosessloven §436 flg.
Ved Gulating lagmannsretts dom av 30 mai 1996 ble A dømt for overtredelse av viltloven og dyrevernloven til straff og inndragning. Han ble idømt omkostninger for lagmannsretten med kr 5000. Han anket over lovanvendelsen og over avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet. Anken over saksomkostningsavgjørelsen ble angitt å være "både prinsipal og subsidiær etter straffeprosessloven §442".
Høyesteretts kjæremålsutvalg traffødt xx.xx.1996 beslutning om at As anke ikke ble tillatt fremmet. Når samtykke til anke ikke blir gitt, er riktig rettsmiddel over saksomkostningsavgjørelsen kjæremål. As subsidiære anke over saksomkostningsavgjørelsen anses som et kjæremål etter straffeprosessloven §442 2. punktum.
Indre Sogn herredsrett idømte ikke saksomkostninger i dom av 29 august 1995. I domsgrunnene sies at tiltalte ble frifunnet for ett tiltalepunkt og funnet skyldig etter to punkt, og tiltalte og statens saksomkostninger motregnes og går opp i opp.
As anke til Gulating lagmannsrett førte ikke fram, mens påtalemyndigheten fikk medhold i sin motanke.
I anken/kjæremålet anføres at A ikke har muligheter til å betale saksomkostninger, jf §437 tredje ledd. Etter gjeldssanering etter en konkurs, har han en gjeld på kr 1 000 000- som han ikke er istand til å betjene, og han har en inntekt på ca kr 180 000- brutto i året. Det anføres også at de idømte saksomkostningene i alle fall ikke er avpasset etter domfeltes økonomiske evne, og at lagmannsrettens dom ikke gir noen holdepunkter for å bedømme om dette er vurdert.
Det nedlegges slik påstand:
"A frifinnes for å betale saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Omkostningsavgjørelsen kan etter loven bare påkjæres på grunnlag av at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.
Kjæremålet må forstås slik at det hevdes at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til bestemmelsen i straffeprosessloven §437 tredje ledd om siktedes økonomiske evne.
Det fremgår av domspremissene at det idømte omkostningsbeløp bare er en delvis dekning av det offentliges omkostninger. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er grunn til å betvile at lagmannsretten ved sin avgjørelse har vurdert det som var blitt anført om domfeltes økonomiske situasjon.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.