HR-1996-337-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-08-30 |
| Publisert: | HR-1996-00337s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00337S , jnr 306/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §381, §174, §388, §409 |
A, som har anlagt privat straffesak mot B, har den 30 januar 1996 i medhold av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 og 3 begjært B pågrepet og fremstilt for avhør og fengsling dersom hun ikke la kortene på bordet.
Bergen byrett avsa 14 februar 1996 kjennelse med slik slutning:
"Begjæring av 30. januar 96 om pågripelse og varetektsfengsling av B blir å forkaste."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. I kjæremålet krevde A under henvisning til straffeprosessloven §381 tredje ledd 2. punktum jf §409 første ledd at motparten eller hennes prosessfullmektig advokat Helge Tveit ikke skulle gis tilgang til begjæring eller kjæremålet. Lagmannsretten fant likevel grunn til å gjøre advokat Tveit kjent med kjæremålet, dog uten at advokaten gav uttalelse i saken. Lagmannsretten avsa 30 juli 1996 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Når det gjelder forståelsen av straffeprosessloven §381 tredje ledd 2. punktum er det anført at det ligger til påtalemyndigheten - i privat straffesak saksøkeren, jf §409 første punktum - å avgjøre om meldingen vil forspille formålet med forføyningen. Dette ut fra det syn at det er påtalemyndigheten som kjenner saken best og vet hvilke bevis som kan bli ødelagt dersom den siktede får kjennskap til begjæringen som her.
Når det gjelder forståelsen av straffeprosessloven §174 har lagmannsretten bedømt både uforholdsmessig inngrep for pågripelse og fengsling under ett, mens det må være klart at for pågripelse er kravet til forholdsmessighet mindre enn ved fengsling. Det er først når selve fengslingsspørsmålet prøves at kravet til uforholdsmessighet etter straffeprosessloven §174 gjelder fullt ut.
Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som etter straffeprosessloven §388 har begrenset kompetanse, finner enstemmig at kjæremålet må forkastes og bemerker:
Det som anføres vedrørende straffeprosessloven §381 tredje ledd 2. punktum må sees som et angrep på lagmannsrettens saksbehandling. Utvalget finner det klart at det ikke beror på noen uriktig forståelse av bestemmelsen når lagmannsretten fant å ville gjøre advokat Tveit kjent med kjæremålet. Det vises for øvrig til utvalgets kjennelse 15 oktober 1992 lnr 1987/1992, som også gjaldt et videre kjæremål fra A i sak om pågripelse og fengsling av B.
Utvalget finner heller ikke grunn til å anta at lagmannsrettens kjennelse bygger på noe uriktig forståelse av straffeprosessloven §174. Kjennelsen må forståes slik at også pågripelse av B ansees som et uforholdsmessig inngrep.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.