HR-1996-338-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-02 |
| Publisert: | HR-1996-00338s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00338S , jnr 317/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Coward, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §184, §171, §185, §388 |
A, født xx.xx.1977, ble ved Bergen forhørsretts kjennelse av 15 august 1996 fortsatt varetektsfengslet frem til 3 september 1996 i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 3. Han ble første gang varetektsfengslet 20 juni 1996, og er tidligere ikke straffet. Han er siktet for en lang rekke straffbare handlinger begått over et lengre tidsrom, og hovedforhandling er berammet til 3 september 1996.
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 16 august 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tolket loven feil og at det foreligger feil ved saksbehandlingen, nemlig mangelfulle kjennelsesgrunner.
Han anfører nærmere at det i kjæremålet til lagmannsretten særlig ble vist til at det ikke kan være grunnlag for å konstatere fortsatt kvalifisert gjentagelsesfare etter at han har sittet to måneder i varetekt. Uten noen nærmere begrunnelse konstaterer likevel både forhørsrett og lagmannsrett at det fortsatt er kvalifisert gjentagelsesfare uten at det diskuteres hvordan varetektsoppholdet har innvirket på dette forholdet. Dette var det særlig grunn til å drøfte fordi man har med en tidligere ustraffet person å gjøre. Det vises også til den massive kritikk som fremkom i lagmannsrettens kjennelse av 19 juli 1996 mot politiets saksbehandling ved at han i mange år har fått drevet med kriminalitet uten å ha møtt noen reaksjon. Når han nå først har møtt reaksjoner, må det kreves at lagmannsretten nærmere tar stilling til hvordan dette har innvirket på gjentagelsesfaren.
Videre anfører A at det i kjæremålet til lagmannsretten særlig ble fokusert på en uheldig sammenblanding av spørsmålet om fortsatt varetektsfengsling og tidspunkt for beramming av hovedforhandlingen. Det er den samme rett som behandler fengslingsspørsmålet som berammer hovedforhandlingen. Dette spørsmålet har lagmannsretten overhodet ikke vurdert nærmere. Det synes som om lagmannsretten lettere konstaterer at vilkårene for varetekt foreligger i tidsrommet frem til hovedforhandlingen, idet det søkes skapt kontinuitet i siktedes fengslingssituasjon. Dette medfører en uheldig sammenblanding mellom fengsel som straff og varetekt.
Når det gjelder spørsmålet om uforholdsmessighet, er tidligere anført hans unge alder og at det er vinningskriminalitet han i hovedsak siktes for. Det er naturlig å tro at han vil kunne oppnå en vesentlig del av sin straff som samfunnstjeneste. Dertil har han allerede sittet i to måneder i varetekt, og hensett til den massive kritikken som er reist mot politiets saksbehandling, må det være feil lovanvendelse når lagmannsretten likevel finner at det ikke foreligger et uforholdsmessig inngrep ved fortsatt fengsling. Under enhver omstendighet er lagmannsrettens kjennelse på dette punkt mangelfull.
Det er lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse av 16. august 1996 oppheves."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål, slik at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner, - noe utvalget kan prøve. En del av det som nærmere anføres, synes imidlertid å gjelde den konkrete vurdering, som utvalget ikke kan prøve.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket loven feil. Når det gjelder grunnene for kjennelsen, er de relativt knappe. Gjennom lagmannsrettens henvisning til forhørsrettens kjennelse må grunnene likevel anses tilstrekkelig på begge de punkter som er angrepet - både når det gjelder begrunnelsen for fare for nye straffbare handlinger, og når det gjelder begrunnelsen for at varetektsfengslingen ikke er uforholdsmessig. På det siste punktet er det blant annet vist til at det nå gjelder fengsling for en kort periode - frem til hovedforhandlingen 3 september.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.