HR-1996-465-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-21 |
| Publisert: | HR-1996-00465s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00465S , jnr 410/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Backer, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §350 |
Ved prosesskrift av 20 august 1996 til Borgarting lagmannsrett har A anført at saken som er omhandlet i Rt-1995-181 og Rt-1996-125, ikke har funnet sin prosessuelt riktige avslutning ved lagmannsrettens kjennelse av 27 november 1995 og kjæremålsutvalgets kjennelse av 25 januar 1996. Lagmannsretten ble anmodet om å avklare det prosessuelle spørsmålet. Pkt 1 i slutningen i kjennelsen av 27 november 1995 lyder slik:
"Begjæringen om fornyet behandling avvises."
Lagdommer Bøhn uttalte følgende i brev av 10 september 1996:
"Prosesskrivet må bygge på en misforståelse. Lagmannsrettens kjennelse 27 november 1995 gikk ikke, ikke slik De skriver, ut på å avvise "begjæringen om fornyet behandling av sikkerhetsstillelsesspørsmålet". Lagmannsrettens kjennelse gikk ut på avvisning av As begjæring om fornyet behandling av straffesaken. Denne avgjørelsen er rettskraftig."
I prosesskrift av 12 september 1996 fastholdt A at saken ikke på noe tidspunkt er blitt avvist.
Lagdommer Bøhn uttalte følgende i brev av 18 september 1996:
"Som De skriver, sto straffesaken, det vil si As begjæring om fornyet behandling, fortsatt for lagmannsretten etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 26 januar 1995. Denne begjæringen om fornyet behandling ble så avvist ved lagmannsrettens kjennelse 27 november 1995, etter at A ikke hadde stillet sikkerhet innenfor den nye fristen som var satt. Etter mitt syn går dette helt klart fram av kjennelsen. Det overrasker meg at det er mulig å forstå avgjørelsen på noen annen måte, men jeg innser at De gjør det. Jeg ser ikke grunn til å diskutere dette mer, men vil nevne at jeg synes Deres argument om at det ikke står noe i kjennelsen om at "saken" er avvist, ikke er særlig treffende. Både fra sivil- og straffeprosessen er det vel kjent at domstolene om hverandre bruker uttrykkene "saken avvises" og for eksempel "anken avvises". Når det gjelder rettsmiddelbegjæringer, er det etter mitt syn mest korrekt å benytte uttrykket "(rettsmiddelbegjæringen) avvises" ikke "saken (eller ankesaken) avvises". Det er det som er gjort i dette tilfellet.
Jeg håper diskusjonen om disse spørsmålene er avsluttet. Formelt antar jeg at det foreligger et avslag på Deres begjæring om at det skal avsies ytterligere en kjennelse i saken. Min beslutning kan sannsynligvis påkjæres til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ettersom jeg forstår det slik at De mener at saken nå i alle fall må avsluttes med en avvisning av begjæring om fornyet behandling av straffesaken, antar jeg at De kan slå Dem til ro med at slik avvisning er skjedd gjennom kjennelsen 27 november 1995."
A har i rett tid påkjært lagdommerens beslutning i brevet av 18 september 1996 om at nærværende sak har funnet sin avslutning i kjennelses form. Det er anført at lagmannsrettens kjennelse av 27 november 1995, slutningens pkt 1, objektivt må forstås slik at det gjelder avvisning av hans begjæring om fornyet behandling av sikkerhetsspørsmålet. Forut for kjennelsen ba han om at lagmannsretten skulle behandle pålegget om sikkerhetsstillelse for saksomkostningene på nytt. På det daværende tidspunkt var saken til ny behandling (ikke fornyet behandling) i lagmannsretten, se straffeprosessloven §350. Det antas at det nå må avsies kjennelse for at saken eller søksmålet avvises. Det er vist til at spørsmålet har betydning for fristen til å bringe saken inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
B m fl har anført at kjæremålet må avvises, eventuelt at det ikke skulle være foranledning til å treffe noen annen avgjørelse enn hva lagmannsretten allerede har gjort. Hovedsaken som en gang sto for lagmannsretten var nettopp en sak om fornyet behandling, og det kan ikke være tvil om at saken er avvist.
B m.fl. har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
I alle tilfeller: Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger med kr 4000."
Høyesteretts kjæremålsutvalg som har full kompetanse i saken, vil peke på at den sak som stod for lagmannsretten sa den avsa sin kjennelse av 27 november 1995, var en privat straffesak som var fremmet etter de tidligere regler om fornyet behandling ved høyere rett, med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det fremgår av kjæremålsutvalgets kjennelse av 25 januar 1996 at det oppfattet det slik at det var straffesaken som ble avvist fra lagmannsretten, jf setningen på siste side i kjennelsen: "Lagmannsretten hadde satt ny frist for sikkerhetsstillelsen, og har avvist saken fordi denne fristen ikke er overholdt". Nærværende kjæremålsutvalg ser saken på samme måte.
Kjæremålet over standpunkt som lagmannsretten har tatt i brevet av 18 september 1996, blir etter dette å forkaste. Utvalget kan ikke se at det er grunnlag for å avvise kjæremålet.
Kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger med kr 2000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B, X A/S, C og D i fellesskap 2.000 -totusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.