HR-1997-108-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-27 |
| Publisert: | HR-1997-00108k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1997-00276 K - Høyesterett HR-1997-00108K , jnr 67/1997. |
| Parter: | A (advokat Petter N Sterud) mot B (advokat Bjørn Skuggevik). |
| Forfatter: | Holmøy, Coward, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §39, Barneloven (1981), Tvistemålsloven (1915) §179, §190, §402, §403, §404, §46 |
Ved stevning til X byrett 24 oktober 1996 reiste B sak mot A med krav om at han nektes samvær med deres felles barn, C født juni 1991. Avtale om samvær var inngått ved rettsforlik 23 august 1994. Samtidig krevde hun midlertidig avgjørelse om å nekte samvær inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i saken. 3 desember 1996 avsa X byrett kjennelse med slik slutning:
"A skal ikke ha samvær med sin sønn C, født xx.xx.1991, frem til hovedforhandling i denne saken eller inntil retten fastsetter noe annet."
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 29 januar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er beheftet med saksbehandlingsfeil og at den beror på en uriktig tolking av barneloven.
Lagmannsretten har uttalt at den har funnet det vanskelig å fravike den bevisbedømmelsen som byretten har bygget på, og det er den kjærende parts oppfatning at lagmannsrettens prøvelse i liten utstrekning innebærer en reell overprøving. Når lagmannsretten ble klar over at den ikke hadde tilstrekkelig grunnlag til å overprøve byrettens bevisvurdering, burde den besluttet umiddelbar bevisførsel. Det vises til tvistemålsloven §402, jf §190 og §403 annet ledd og til Rt-1995-622.
Når umiddelbar bevisføring ikke er besluttet, er det en saksbehandlingsfeil som må antas å ha hatt betydning for resultatet.
Etter barneloven §46 sammenholdt med §39, kan et tidligere rettsforlik som gir en av foreldrene samværsrett, bare endres ved foreløpig avgjørelse når særlige grunner taler for det. Det gjøres gjeldende at det beror på en gal fortolkning av barneloven regler når det ikke har blitt stillet strengere krav for å suspendere en samværsrett som faren har etter tidligere rettsforlik mellom partene.
Lagmannsretten har heller ikke ved fortolkningen av barneloven tatt tilstrekkelig hensyn til barnets behov for samvær med begge sine foreldre.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. A skal ha samvær med sin sønn C, f. xx.xx.1996, i henhold til rettsforlik inngått ved X byrett den 23.08.94.
2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle instanser.
Subsidiært:
1. Borgarting lagmannsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til fornyet behandling ved samme.
2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle instanser."
Kjæremålsmotparten gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Det kan ikke sees at lagmannsretten burde besluttet umiddelbar bevisførsel. En gjentakelse av bevisførselen ville neppe bringe noe nytt, og noen avgjørende nye bevistilbud fra den kjærende part foreligger ikke.
Både byretten og lagmannsretten har videre foretatt en korrekt vurdering av hvilke krav som må stilles for endre en samværsavtale.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsretten kjennelse, av 29. januar 1997, stadfestes.
2. A, tilpliktes å betale sakens omkostninger, med kr 2000.-. med forfall 14 dager etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg har avgjort saken, med tillegg av 12% rente fra forfall, til betaling skjer."
Høyesterett kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset som angitt i tvistemålsloven §404.
Kjæremålet gjelder for det første saksbehandlingen - at lagmannsretten skulle ha besluttet umiddelbar bevisføring, jfr tvistemålsloven §403 annet ledd. Dette kan ikke føre frem. Bestemmelsen om adgang til muntlig forhandling om kjæremålet er en unntaksregel, og det kan ikke være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten her la vekt på den saksbehandling som hadde funnet sted i byretten. Saken i Rt-1995-622 som den kjærende part viser til, lå annerledes an. Der var det spørsmål om å innhente politidokumenter i en sak.
Videre er det anført at det foreligger uriktig lovtolking i forhold til barnelova §46 sammenholdt med §39, idet det ikke foreligger slike "særlige grunner" for endring av det tidligere rettsforlik som §39 krever. Heller ikke dette kan føre frem. Lagmannsrettens utgangspunkt for vurderingen har vært hva som er best for barnet. Anførselen i kjæremålserklæringen gjelder den konkrete rettsanvendelsen, som kjæremålsutvalget er avskåret fra å prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Saksomkostninger for utvalget bør utstå til den endelige avgjørelse i saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger for utvalget utstår til den endelige avgjørelsen av saken.