HR-1997-232-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-22 |
| Publisert: | HR-1997-00232s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00232S , jnr 218/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Tjomsland, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §285, Domstolloven (1915) §108, §255, §256, §275, §276, §286, §288, §106, §107, §117, Skattebetalingsloven (1952) §51, Regnskapsloven (1977) §4 |
Saken gjelder spørsmål om inhabilitet for oppnevnt fagkyndig meddommer i straffesak.
I straffesak mot A, født xx.xx.1955, er det besluttet at retten under ankeforhandlingene for Borgarting lagmannsrett skal settes med to meddommere med kyndighet i regnskapsførsel. Tiltalen i saken gjelder straffeloven §285 første ledd jf §288, §286 2. punktum jf 1. punktum jf §288 jf regnskapsloven §4 med videre, straffeloven §276 jf §275, §256 jf §255 og skattebetalingsloven §51 første ledd.
Ligningsfaglig rådgiver B ble ved Borgarting lagmannsretts brev 6 mars 1996 oppnevnt som varameddommer. Senere er en av de opprinnelig oppnevnte meddommere fratrådt som inhabil, og B vil derfor måtte gjøre tjeneste som ordinær meddommer i saken.
As forsvarer fremmet innsigelse mot B s habilitet. Borgarting lagmannsrett ved førstelagmannen avsa 16 april 1997 kjennelse i medhold av domstolloven §117. Kjennelsen har slik slutning:
"Meddommer B viker ikke sete."
Kjennelsen er påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunnlag av feil i lovanvendelsen. Det vises til domstolloven §108 der det heter at en dommer er inhabil dersom særegne omstendigheter foreligger som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet. B er ansatt ved ligningskontoret i Oslo, mens kemneren i Oslo er fornærmet i saken og ble tilkjent erstatning da saken ble behandlet i forhørsretten.
Kemneren og ansatte ved ligningskontoret representerer sammenfallende interesser. Organiseringen mellom etatene medfører at de ikke har sammenfallende arbeidsoppgaver, men funksjonene henger nært sammen. Kemneren er fornærmet og berøres klart av sakens utfall. Selv om de to offentlige etatene her ligger under ulike forvaltningsnivå, henholdsvis kommune og stat, kan ikke dette være avgjørende så lenge de begge er del av den offentlige forvaltning.
I nærværende sak må det også vektlegges at tiltalte og forsvarere har protestert før den rettslige behandlingen av saken, jf domstolloven §108 2. punktum.
Det heter videre at habilitetskravene i den senere tid er blitt skjerpet i rettspraksis. Det vises i den forbindelse til Rt-1996-1528. Hvordan forholdet blir oppfattet av det rettssøkende publikum, er også vektlagt i rettspraksis, jf Rt-1995-861. Inhabilitetsbestemmelsen praktiseres således strengt i sivile saker. Nærværende sak er en straffesak, og rettspraksis viser at i tvilstilfeller praktiseres det strengere krav til inhabilitetsreglene enn i sivile saker.
Det avgjørende kan ikke være om B har hatt befatning med den konkrete saken, men muligheten for at det foreligger interessefellesskap mellom ham som representant for ligningskontoret og kemneren som er fornærmet i saken. Generelt er det uheldig at representanter fra ulike offentlige etater opptrer som dommere i saker hvor andre offentlige etater er innblandet. Dette gjelder særlig når de ulike offentlige etater har såvidt nær sammenheng som i dette tilfelle.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"Meddommer B viker sete."
Påtalemyndigheten er gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det i saken her er spørsmål om det er grunnlag for å anse oppnevnt fagkyndig meddommer B, som er ansatt ved Oslo likningskontor, for inhabil etter den generelle bestemmelse i domstolloven §108. Det er ubestridt at det ikke foreligger omstendigheter som medfører inhabilitet etter §106 og §107. Etter §108 kan ingen være dommer "når andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet". Særlig gjelder det når en part, som her, krever at han skal vike sete.
Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at det i saken her foreligger grunnlag for inhabilitet etter domstolloven §108. I sin begrunnelse for at meddommer B ikke skal vike sete uttaler lagmannsretten:
"Forsvareren har trukket frem kemnerkontorets rolle som fornærmet, sammenholdt med den nære tilknytning mellom ligningskontoret og kemnerkontoret, som grunnlag for habilitetsinnsigelsen. Til dette bemerkes at kemnerkontoret er en kommunal etat, mens ligningskontoret er statlig. Anmeldelsen fra kemneren og vedkommende punkt i forhørsrettens dom gjelder manglende innbetaling av trukket forskuddsskatt hos ansatte. Dette er et forhold som ikke berører ligningskontoret og heller ikke har vært behandlet av dette. På generelt grunnlag kan det selvfølgelig tenkes at grunnlaget for en anmeldelse fra kemneren som innkrevningsmyndighet har så nær sammenheng med den forutgående ligning at ansatte ved ligningskontoret ikke bør gjøre tjeneste som meddommer. Dette er imidlertid ikke situasjonen i den aktuelle sak. Funksjonsfordelingen og samspillet mellom ligningsetaten og vedkommende kemnerkontor er i seg selv ikke tilstrekkelig til at en ansatt ved ligningskontoret ikke kan gjøre tjeneste som meddommer i en sak som den foreliggende, som bl a gjelder unnlatt innbetaling av trukket forskuddsskatt. At B er ansatt ved Oslo ligningskontor, mens Oslo kommune v/kemneren er fornærmet i saken, endrer ikke dette. De avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg som forsvareren har trukket frem, kan heller ikke sees å ha betydning for det foreliggende spørsmål."
Utvalget slutter seg til lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette bli å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.