HR-1997-280-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-27 |
| Publisert: | HR-1997-00280s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00280S , jnr 276/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §227, §184, §185, §388, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
A, født xx.xx.1969, er tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf annet ledd, jf femte ledd, §162 første ledd, §227 første ledd og legemiddelloven §31 annet ledd, jf §24 første ledd.
A ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 18 mars 1997 i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 første ledd nr 3 varetektsfengslet til 15 april 1997. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 21 mars 1997 ble As kjæremål over forhørsrettens kjennelse forkastet.
Fengslingsfristen for A er senere forlenget, sist ved Oslo forhørsretts kjennelse av 10 juni 1997 hvorved lengstefristen er satt til 25 september 1997. Etter kjæremål fra A avsa Borgarting lagmannsrett den 12 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har foretatt feil lovanvendelse, jf straffeprosessloven §388 nr 3.
Ordlyden i straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 er streng. Det heter at fengsling må være påkrevd for å hindre at nye straffbare handlinger begås. Etter Høyesterettspraksis kreves en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at det skal kunne konstateres gjentagelsesfare, jf Rt-1993-905.
Lagmannsretten har ikke tolket straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 korrekt ved at den kun har vist til den tidligere kjennelsen f ra lagmannsretten av 21 mars 1997. Situasjonen er en annen etter at A har sittet varetektsfengslet siden 17 mars 1997. Det er ikke lenger til stede en slik akutt gjentagelsesfare som loven krever. Dette er ikke vurdert på nytt av lagmannsretten.
Lagmannsretten har videre stilt for strenge krav når det gjelder uforholdsmessigheten. Uforholdsmessigheten er ikke vurdert ut fra de plager A nå har etter å ha sittet i varetekt i en lengre periode. Han er deprimert og soner ekstra tungt fordi han er utenlandsk statsborger. Slik kjennelsen er formulert, kan dette heller ikke anses tilstrekkelig vurdert av lagmannsretten.
Det er nedlagt slik påstand : "A løslates."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som etter straffeprosessloven §388 har begrenset kompetanse, skal bemerke:
Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovanvendelse. Ved videre kjæremål er det den generelle lovtolking som kan prøves av utvalget, jf §388 nr 3. Etter det som er anført i kjæremålserklæringen, må kjæremålet også anses å gjelde lagmannsrettens saksbehandling.
Når det gjelder faren for gjentakelse av straffbare handlinger, jf §171 første ledd nr 3, har lagmannsretten vist til sin kjennelse 21 mars 1997. Det er der uttalt at det forelå en sterk grad av sannsynlighet for at siktede vil begå tilsvarende lovbrudd dersom han løslates. Dette ble begrunnet med at han begikk nye narkotikalovbrudd samme dag som han ble løslatt etter pågripelse. I den påkjærte kjennelse er det uttalt at " Dette er lagmannsrettens vurdering - også i dag". Det må da legges til grunn at spørsmålet om gjentakelsesfare er vurdert på nytt av lagmannsretten. Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig lovtolking.
Det fremgår videre av lagmannsrettens kjennelse at også spørsmålet om fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep, er vurdert, og at det ved denne vurdering er tatt hensyn til at hovedforhandling er berammet til 25 september 1997. I utgangspunktet kreves ingen næremere begrunnelse i kjennelsen for at fengsling ikke vil være et uforholdsmessig inngrep. Utvalget kan ikke se at det i denne sak foreligger spesielle hensyn som tilsier en slik begrunnelse.
Utvalget finner etter dette at det ikke foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking. Kjæremålet må derfor forkastes. Bevisvurderingen og den konkrete skjønnsmessige vurdering kan ikke prøves ved videre kjæremål.
Kjennelsen er emstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.