HR-1997-282-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-27 |
| Publisert: | HR-1997-00282s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1996-00692 M, Høyesterett HR-1997-00282S , jnr 259/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §196, Straffeprosessloven (1981) §391, §207, §62, §388, §392 |
Eidsivating lagmannsrett avsa 20 oktober 1989 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1949, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §196 første ledd og §207 første ledd, 2. straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62 til fengsel i 1 - ett - år."
Fornærmet i saken var hennes sønn B.
Den 6 mars 1996 har A begjært straffesaken gjenopptatt med grunnlag i straffeprosessloven §391 nr 3 og §392 annet ledd. Det ble vist til at B nå selv hadde sådd tvil om anklagene mot A var riktige, men at han hadde vegret seg for å avgi en skriftlig erklæring om dette. På bakgrunn av begjæringen ble det gjennomført politiavhør av B, hans samboer C og psykiatrisk sykepleier D som da et års tid hadde vært støttebehandler for B. Fra D foreligger en pleieplan for 1996 med diverse opplysninger om B.
Borgarting lagmannsrett avsa 21 april 1997 kjennelse med slik slutning:
"As begjæring om gjenopptakelse forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun mener at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 3 og §392 annet ledd er oppfylt. Denne saken er blitt tatt opp igjen av fornærmede selv idet han overfor flere personer selv har sådd tvil om dommen er korrekt. Dette er tvil som er sådd over tid, dels skriftlig og dels muntlig, og som må tillegges betydelig vekt ved avgjørelsen. Det forhold at fornærmede snur helt om i sin politiforklaring og fastholder sine forklaringer fra den opprinnelige straffesaken, er tillagt for stor vekt. Hun mener at fornærmede har et lemfeldig forhold til hva som er rett og galt, og han har siden han var en liten gutt alltid hatt store problemer med å kunne skille fantasi fra virkelighet. Dette forhold kan bekreftes av en rekke personer som kjenner de involverte parter. Verken statsadvokaten eller lagmannsretten har funnet det nødvendig å innhente ytterligere forklaringer til tross for at dette var mulig før avgjørelse ble truffet.
Lagmannsretten har lagt for stor vekt på forklaringen til fornærmedes samboer. Hun har kjent fornærmede en kort periode. Det har heller ikke kommet frem at forholdet mellom samboeren og domfelte er meget betent, og at hennes opplysninger om saken ene og alene stammer fra fornærmede.
Det avgjørende bør imidlertid være fornærmedes egen opptreden etter dommen. Han har selv tatt initiativ og gitt uttrykk for at skyldspørsmålet i dommen er tvilsomt og at han meget vel kan ha blandet hendelsene om seksuelt misbruk fra barnehjemmet med virkeligheten da han kom tilbake til sin mor. Det faktum at en mor er domfelt for seksuelle overgrep mot sin sønn er i seg selv så alvorlig at vilkårene for å gjenoppta saken ikke må stilles for strengt.
Det er lagt ned slik påstand:
"Borgarting lagmannsretts kjennelse i straffesak nr. 96-00692 M oppheves."
Oslo statsadvokatembeter er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse ikke er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388.
Fornærmede har avgitt politiforklaring etter at saken var begjært gjenopptatt. Der har han forklart nærmere bakgrunnen for at han skal ha latt falle bemerkninger om at seksuelle overgrep fra morens side i 1986 kanskje kan ha vært en drøm. Han har i avhøret gitt utrykk for at han er "100 % sikker" på at han den gang ved de 3 aktuelle anledninger ble misbrukt av moren. Troverdigheten av forklaringen styrkes ved de øvrige forklaringer som er gitt i anledning gjenopptakelsessaken og av den fremlagte pleieplanen. Kjæremålsutvalget viser her til lagmannsrettens kjennelse.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved å avgjøre begjæringen om gjenopptakelse uten å foranledige avhør av de 5 personer som domfelte ønsket avhørt.
Etter dette er kjæremålsutvalget kommet til at vilkårene for gjenopptakelse i straffeprosessloven §391 nr 3 og §392 annet ledd ikke er oppfylt. Lagmannsrettens kjennelse blir dermed å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.