HR-1997-37-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-23 |
| Publisert: | HR-1997-00037s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00037S , jnr 510/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Saken gjelder førerkortbeslag, jf vegtrafikkloven §33 nr 5.
A er 2 september 1996 siktet for å ha ført motorvogn i alkoholpåvirket tilstand 18 august 1996. Politiet har begjært forhørsrettens samtykke til beslag av siktedes førerkort i medhold av vegtrafikkloven §33 nr 5. Mandal forhørsrett avsa 10 september 1996 kjennelse med slik slutning:
"Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1971, kan holdes beslaglagt inntil saken mot ham er endelig avgjort, jfr. vegtrafikkloven §33 nr. 5."
Etter kjæremål fra A avsa Agder lagmannsrett 19 september 1996 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes, dog slik at beslagstiden begrenses til 18. august 1997."
A påkjærte denne kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 7 november 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Agder lagmannsrett behandlet deretter saken på nytt, og avsa 27 november 1996 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes, dog slik at beslagstiden begrenses til 18. august 1997."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at kjennelsen er mangelfullt begrunnet ved at den bygger på antakelser fra lagmannsrettens side vedrørende siktedes alkoholinntak. Lagmannsretten har dessuten gjort en feil ved ikke å vurdere vitneprovet fra siktedes kone, som klart tilkjennegir at han "da bilturen startet og kort tid forut for uhellet var helt edru". Videre gjøres gjeldende at lagmannsretten har stilt for små krav til vilkåret om skjellig grunn til mistanke. Siktede påstår kjennelsen om beslag av førerkortet opphevet og førerkortet tilbakelevert.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388.
Det anføres i kjæremålet at lagmannsrettens kjennelse er mangelfullt begrunnet. Den nærmere begrunnelse for dette retter seg imidlertid mot bevisbedømmelsen og lovanvendelsen for så vidt angår spørsmålet om det er skjellig grunn til mistanke. Lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til at lovanvendelsen kan prøves. Etter dette må kjæremålet bli å forkaste. De spørsmål som ut over dette er tatt opp i kjæremålet kan ikke prøves av utvalget.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.