HR-1997-40-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-23 |
| Publisert: | HR-1997-00040s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00040S , jnr 12/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §321, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §147, §227, §229, §257, §258, §326, §48, §60, §62, §63 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte fremme av anke i straffesak, jf straffeprosessloven §321 annet ledd, jf sjette ledd.
Ryfylke herredsrett avsa 25 september 1996 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1975, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 2. straffalternativ, strl §258, jfr. §257, straffeloven §257, straffeloven §147, første og annet ledd, 1. straffalternativ samt straffeloven §326, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd. Straffen settes til fengsel i 60 - seksti - dager. Fra straffen går 2 - to - dager for utholdt varetektsarrest, jfr. straffeloven §60, første ledd.
2. A frifinnes for overtredelse av straffeloven §227, 1. straffalternativ og drukkenskapsloven §17.
3. A tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til B stor kr 18627,- kronerattentusensekshundreogtjuesju."
A anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken omfattet bl a bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjaldt domfellelsen for overtredelse av straffeloven §229 2. straffalternativ.
Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 30 oktober 1996 ble anken nektet fremmet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det anføres at det foreligger feil ved saksbehandlingen idet lagmannsrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig til å vise at loven er riktig anvendt. I dette tilfelle ble domfelte i herredsretten funnet skyldig under dissens for det påankede forhold. Herredsrettens mindretall fant at den skade som fornærmede var påført, ikke var omfattet av domfeltes forsett, og også at domfelte måtte frifinnes etter straffeloven §48 fjerde ledd. Det er da uforståelig hvordan lagmannsretten kan finne at en anke over bevisbedømmelsen vedrørende domfeltes forsett, subsidiært krav om frifinnelse på grunn av nødverge, ikke kan føre frem. I en slik situasjon må det stilles krav om at lagmannsretten gir en begrunnelse for sin beslutning som viser at loven er riktig anvendt. Beslutningen påstås opphevet.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens beslutning bare kan påkjæres på grunnlag av feil i saksbehandlingen, jf straffeprosessloven §321 sjette ledd.
En avgjørelse etter straffeprosessloven §321 annet ledd skal etter femte ledd treffes ved beslutning. Loven stiller ikke krav om at beslutningen skal være begrunnet. Det foreligger således ingen feil ved saksbehandlingen på dette punkt, jf Rt-1996-121 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 9 januar 1997 i sak lnr HR-1997-00007, jnr 519/1996.
Kjæremålsutvalget finner intet grunnlag for å anta at domfeltes anke over herredsrettens bevisbedømmelse under skyldspørsmålet, lovanvendelsen og straffutmålingen ikke har vært vurdert og avgjort av lagmannsretten på riktig måte.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.