HR-1997-485-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-21 |
| Publisert: | HR-1997-00485s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00485S , jnr 480/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Dolva, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §171, §184, §185, §240, §388 |
Saken gjelder varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1974, er tiltalt for flere overtredelser av narkotika- og legemiddellovgivningen. Han har sittet i varetekt siden 15 april 1997. Den 19 september 1997 avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse om at A skulle løslates fordi vilkårene for fengsling etter straffeprosessloven §172 ikke forelå. I forbindelse med løslatelse 20 september 1997 ble A igjen pågrepet og begjært fengslet. Grunnlaget for fengslingsbegjæringen var straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 3 samt straffeprosessloven §172. I kjennelse 20 september 1997 fant Oslo forhørsrett at vilkårene for fengsling ikke var til stede. Påtalemyndighetens kjæremål til Borgarting lagmannsrett ble forkastet i kjennelse 26 september 1997. Etter videre kjæremål ble lagmannsrettens kjennelse opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 3 oktober 1997 fordi kjennelsesgrunnene var mangelfulle i relasjon til lagmannsrettens hensiktsmessighetsvurdering etter straffeprosessloven §240.
Den 8 oktober 1997 avsa lagmannsretten ny kjennelse uten at påtalemyndigheten eller forsvarer hadde uttalt seg. Kjennelsen har slik slutning:
"A, født xx.xx.1974, kan holdes i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover lørdag 15 november 1997."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at det er begått saksbehandlingsfeil i lagmannsretten ved at kjennelsen ble avsagt uten at forsvareren hadde fått anledning til å uttale seg. Forsvareren hadde især grunn til å uttale seg om betydningen av at det nå er tatt ut tiltale mot A. Det er også en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har lagt vekt på at A var siktet for 14 forhold når det bare er tatt ut tiltale for åtte av disse. Feilene må etter As mening antas å ha hatt innvirkning på lagmannsrettens avgjørelse.
Det er nedlagt slik påstand:
"Borgarting lagmannsretts kjennelse av 8.10. d.å. oppheves"
Påtalemyndigheten har tatt til motmæle og tilbakeviser at det er begått saksbehandlingsfeil som kan ha hatt innvirkning på lagmannsrettens avgjørelse. Alle de forhold A er tiltalt for har vært inntatt i forutgående siktelser som A og hans forsvarer tidligere har hatt mulighet for å uttale seg om. De forhold som er henlagt kan dessuten ikke ha hatt betydning for lagmannsrettens vurdering av om vilkårene for fengsling var oppfylt.
Det er nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes"
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling som utvalget kan prøve etter §388 nr 2.
Siktede gjør gjeldende som en saksbehandlingsfeil at han ikke fikk anledning til å uttale seg på ny etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet lagmannsrettens kjennelse av 26 september 1997. Det eneste forhold som forsvareren ikke tidligere hadde hatt anledning til å uttale seg om, var imidlertid betydningen av at det 29 september 1997 ble tatt ut tiltale. Det fremgår for øvrig at lagmannsretten ikke var kjent med tiltalen av 29 september 1997 da kjennelsen av 8 oktober 1997 ble avsagt.
Kjæremålsutvalget finner at det ikke her kan sies å foreligge noen feil som kan ha hatt betydning for lagmannsrettens avgjørelse. Tiltalen av 29 september 1997 omhandler bare forhold som var omfattet av tidligere siktelser i saken. Noen poster i siktelsen av 30 juni 1997 ble riktignok henlagt ut fra bevisets stilling eller av prosessøkonomiske grunner. Dette gjaldt imidlertid forhold av liten betydning i forhold til de svært alvorlige narkotikaforbrytelsene i siktelsen - blant annet et tilfelle av befatning med 23.8 kilo amfetamin - som lagmannsretten særlig har trukket frem. Kjæremålsutvalget kan på denne bakgrunn ikke se at det kunne hatt noen betydning for resultatet om siktede hadde fått anledning til å uttale seg om betydningen av tiltalen av 29 september 1997 før lagmannsretten traff avgjørelsen.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes