HR-1997-489-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-05 |
| Publisert: | HR-1997-00489k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00489K , jnr 278/1997 |
| Parter: | A (advokat Arild Ditlev-Simonsen) mot Gjensidige Skadeforsikring (advokat Jan M Haugen) |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Coward |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Bilansvarslova (1961) §8, §151, §179 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av søksmål med krav om fastsettelsesdom for erstatningsplikt etter personskade.
Som fører av bil var A 4 januar 1990 innblandet i en trafikkulykke. A ble påkjørt bakfra av en bil forsikret hos Gjensidige Forsikring. Kollisjonen førte bare til mindre materielle skader, men A hevder at ulykken påførte ham en nakkeslengskade. Forsikringsselskapet erkjente ansvar på grunnlag av bilansvarsloven §8, men bestred at det forelå årsakssammenheng mellom påkjørselen og skadelidtes påståtte plager.
Ved stevning av 30 november 1995 gikk A til søksmål mot Gjensidige Forsikring. Han la ned slik påstand om realiteten:
"Gjensidige forsikring har erstatningsplikt overfor A."
Gjensidige Forsikring påstod søksmålet avvist.
Den 18 mars 1997 traff Oslo byrett beslutning med slik slutning:
"Saken fremmes."
Gjensidige Forsikring påkjærte beslutningen til Borgarting lagmannsrett, som 3 juli 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Søksmålet avvises fra byretten.
2. A betaler kr 4 530 i saksomkostninger til Gjensidige Forsikring innen to uker etter at kjennelsen er forkynt."
Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovanvendelse og bevisbedømmelse.
Det anføres at lagmannsretten tilsynelatende har lagt vekt på en fortolkning av tvistemålsloven §151. Dette er forfeilet, siden spørsmålet om avvisning må baseres på en tolkning av tvistemålsloven §54.
Lagmannsretten har uriktig kommet til at det kreves dom for et faktisk forhold, og ikke et "retsforhold" etter tvistemålsloven §54. Lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at en står overfor samme situasjon som i Rt-1995-415. Faktum var her et annet ved at saksøkte hadde erkjent årsakssammenheng mellom ulykken og deler av skadelidtes invaliditet. Overfor A har Gjensidige Forsikring bestridt enhver form for årsakssammenheng.
Den kjærende part viser til Rt-1993-337, som lagmannsretten må ha oversett. I denne kjennelsen fastslo Høyesteretts kjæremålsutvalg enstemmig at det kan kreves fastsettelsesdom i de tilfeller hvor skadevolder bestrider enhver form for årsakssammenheng. Spørsmålet om årsakssammenheng inngår i vurderingen av om erstatningsplikt foreligger. Nærværende sak ligner på mange punkter faktum i Rt-1993-337.
Lagmannsretten tar også feil når den kommer til at A mangler rettslig interesse siden Gjensidige Forsikring har erkjent erstatningsplikt. Realiteten er at saksøkte bare har erkjent forpliktelse utfra et ansvarsgrunnlag, nemlig bilansvarsloven §8. Erkjennelse av ansvarsgrunnlag kan ikke likestilles med erkjennelse av erstatningsplikt. I erkjennelse av erstatningsplikt ligger også en aksept av at det foreligger en årsakssammenheng.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Oslo byretts beslutning av 18. mars 1997 stadfestes.
2. A tilkjennes sakens omkostninger i forbindelse med kjæremålet med kr 5000."
Kjæremålsmotparten gjør gjeldende de samme anførsler som for de to tidligere retter. Det vises dessuten til lagmannsrettens begrunnelse.
Det anføres at realiteten i søksmålet er at det kreves dom for årsakssammenheng mellom et trafikkuhell og en bestemt invaliditet. Dette er samme situasjon som i Rt-1995-415, slik at søksmålet må avvises.
Det hevdes at kjærende part krever dom for at det er full årsakssammenheng mellom trafikkuhellet og saksøkerens skader. Dette hører inn under utmålingen av erstatningen og må eventuelt fastslås gjennom et fullbyrdelsessøksmål.
En dom for erstatningsplikt vil videre være uhensiktsmessig da den ikke vil gi noen veiledning for det senere oppgjøret. Kjæremålsmotparten har i denne sammenheng tidligere vist til uttalelse i kjennelse inntatt i Rt-1995-1106. Høyesteretts kjæremålsutvalg påpekte her betydningen av at en fastsettelsesdom for erstatningsplikt bør gi grunnlag for å trekke konsekvenser om partenes rettsstilling.
Gjensidige Forsikring har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Gjensidige Forsikring tilkjennes sakens omkostninger i forbindelse med kjæremålet med kr 2500."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke: As påstand går ut på at forsikringsselskapet skal kjennes erstatningspliktig for skade påført ham ved trafikkulykken 4 januar 1990. Grunnlaget for dette var i stevningen angitt å være at selskapet på avtalerettslig grunnlag er forpliktet til å yte ham erstatning. Det er blant annet vist til et brev av 26 mai 1993 fra selskapet. Såvidt skjønnes hevder A at det som da gjenstår, bare er utmåling av erstatningen. Utvalget forstår de senere prosesskrifter slik at han også gjør gjeldende at selskapet uansett har plikt til å betale erstatning ut fra alminnelige erstatningsrettslige regler.
Utvalget bemerker at det rettslige utgangspunkt er at det etter tvistemålsloven §54 er anledning til å reise søksmål til fastsettelse av erstatningsplikt, uten at det samtidig kreves dom for erstatningens størrelse. Det vises til Rt-1988-1333 og til det som er uttalt i Rt-1995-1106. Ved vurderingen av om søksmålet likevel må avvises, kan det være spørsmål om det vil være hensiktsmessig at spørsmålet om erstatningsplikt avgjøres ved eget søksmål. Også dersom påstanden i realiteten gjelder et faktisk forhold, kan resultatet bli avvisning.
Utvalget finner ikke at det er grunnlag for å avvise det foreliggende søksmål. Den begrensede erkjennelse av erstatningsansvar som selskapet har gitt, kan ikke være avgjørende. Forsikringsselskapet mener at det generelt sett ikke foreligger årsakssammenheng og bestrider ansvar overfor A. Såvel det avtalerettslige grunnlag som det erstatningsrettslige grunnlag for saksøkerens krav bestrides. Utvalget er enig med den kjærende part i at saken har vesentlige likhetstrekk med saken i Rt-1993-337, hvor søksmålet ble tillatt fremmet. I tillegg gjelder den foreliggende sak spørsmålet om avtalerettslig forpliktelse. Etter utvalgets oppfatning skiller saken seg fra saken i Rt-1995-415, som lagmannsretten har vist til, hvor det i realiteten var krevet dom for et faktisk forhold.
Ut fra det som foreligger i saken, kan utvalget vanskelig se at det vil være uhensiktsmessig at spørsmålet om erstatningsplikt i dette tilfelle avgjøres ved eget søksmål. Etter utvalgets syn kan de rettslige virkninger av selskapets brev av 26 mai 1993 med videre, som var utgangspunktet for søksmålet, avklares i et slikt søksmål. Det forsikringsselskapet særlig gjør gjeldende - utover å bestride at det foreligger noen erkjennelse fra selskapets side - er at den forsikrede bil holdt en så lav hastighet at skade ikke kan ha oppstått. Også dette spørsmålet - om det overhodet foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og As nåværende plager - antas å kunne vurderes uavhengig av utmålingsspørsmålene. Utvalget vil likevel peke på at det ligger en usikkerhet i hva som vil bli anført. Saken kan utvikle seg slik at påstanden - for å gi grunnlag for å trekke konsekvenser for partenes rettsstilling - må knyttes til et bestemt erstatningskrav. Dette må vurderes konkret ut fra de anførsler som blir gjort gjeldende.
Byrettens beslutning blir etter dette å stadfeste.
Utvalget finner at spørsmålet om saksomkostninger bør utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens beslutning stadfestes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.